Isdronningen

Sonja Henie var en av våre aller største idrettsstjerner der hun vant ikke mindre enn tre olympiske gullmedaljer, ti verdensmesterskap og seks europamesterskap i kunstløp. Allerede som ung viste hun seg frem i en liten scene i den norske filmen Syv Dage for Elisabeth (1927), men etter skøytekarrieren var over ble hun stor stjerne i Hollywood. Nå er hun aktuell igjen i Anne Sewitskys Sonja og vi viser tre av hennes beste filmer.

Glamorøs norsk filmstjerne.

4. august 1937. Sonja Henie er på vei inn mot Oslo etter å ha blitt hentet av en venn med båt på Fornebu. Overraskelsen er stor når hun ser den enorme folkemengden som venter henne på bryggene, langt flere mennesker enn de gangene hun vendte tilbake i triumf etter å ha vunnet olympiske eller VM-medaljer. Den brå innsikten om filmens enorme gjennomslagskraft er meget godt beskrevet i selvbiografien Mitt livs eventyr fra 1938, hvor hun ender passasjen med:

«Så lenge jeg var i Hollywood hadde jeg ikke forstått hva filmen betyr. Der jeg stod om bord i motorbåten som førte mig innover mot min egen by, gikk det for første gang opp for mig at det er ute blant menneskene filmen har sitt egentlige virkefelt. Jeg så i et glimt hele min tid som kunstløperske og som filmskuespillerinne i Hollywood.»

Og dette var bare etter hennes første hovedrolle i filmen One in a Million (1936), hennes neste store suksess På glattisen hadde først premiere høsten 1937. De neste årene var hun et av Hollywoods sikreste kort når det gjaldt inntjening og det var en posisjon hun visste å utnytte.

Legendarisk er hennes utfordring av sjefene i 20th Century Fox, både når hun innledningsvis nektet å godta noe annet enn en hovedrolle i sin første film og fikk forhandlet frem en femårsavtale som gav henne 70.000 dollar per film, og i neste runde da hun etter de to første filmenes suksess fikk reforhandlet beløpet til 110.000 dollar per film – noe som sendte henne langt opp på listen over den tidens best betalte skuespillere. Hele elleve spillefilmer rakk hun i Hollywood, tolv om man kan regne med hennes egenfinansierte og noe fiksjonaliserte dokumentar Hello London (1960). Man kan vel kanskje ikke si at skøytefilmen har blitt en etablert genre, men i samtiden var de ekstremt populære og skapte en bølge som mange andre kastet seg på. Til og med Donald Duck viste frem sine ferdigheter på skøyter inspirert av Henie mens han mumler «Who is this Sonja Henie» i filmen The Hockey Champ (1939). Et solid bevis på hennes avtrykk i populærkulturen, og fortsatt er hun den eneste nordmann som har satt sine hånd- og fotavtrykk (og i hennes tilfelle, også skøyteavtrykk) ned i sementen foran Grauman’s Chinese Theatre.

Kunstløpambassadør og rollemodell

I dag er Henies filmer lette å avfeie som eskapistiske lettvektere, men i sin samtid var dette påkostede storproduksjoner, med Hollywoods største stjerner som motspillere, markedsført gjennom Henies utallige isshow, som gjerne inkorporerte glansnumre fra filmene. Hennes betydning for kunstløp som sport kan ikke overvurderes, både gjennom sine nyvinninger på isen som utøver og markedsføringen av sporten i filmer som gikk sine seiersganger verden over. Betydningen av Henie som modell for mellomkrigsårenes fremvekst av en ny kvinnetype, en mer selvstendig og sportslig kvinne er også stor. Noen dårlig skuespillerinne er hun heller ikke, hennes lille aksent forklares fiffig gjennom å gi rollefigurene hennes norsk eller europeisk bakgrunn, og Darryl F. Zanuck (ubestridt sjef for 20th Century Fox) var strategisk nok til å omgi Henie med erfarne stjerner som bar hovedtyngden av intrigen. Men stjernen var alltid Henie, når hun fikk skøyter på beina, musikken spilte opp og hun kom ut på isen i noen ekstravagant koreograferte numre, var det aldri noen tvil om hvorfor Zanuck hadde gått med på hennes krav.

Sonja Henie poserer med strikkede votter, treski og en stor pelsinnrammet hette.
Sonja Henie på skøyter og i hvitt kostyme poserer sammen med fire av sine dansere.

Happy Landing (regi: Roy Del Ruth, 1938)

En mann med bart i profil tett innpå en drømmende Sonja Henie.

Cesar Romero og Sonja Henie (Happy Landing).

To eldre kvinner står og holder en ung kvinne mellom seg i en døråpning. De er på fest og ser litt forventningsfulle ut.

Iceland (regi: H. Bruce humberstone, 1942).

En kvinne blir holdt av en herre med hatt, og en eldre mann står og ser på.

Isens dronning (regi: Sidney Lanfield, 1936)

Tegnet filmplakat, en kunstløperske med kort kjole som strutter, pelskrage og store mansjetter. Hun har rødt hår.

Svensk filmplakat.

Sonja Henie og hennes mannlige motspiller som holder rundt henne.

På glattisen (regi: Sidney Lanfield, 1937)

En smilende Sonja Henie med stor sort sløyfe og slør på hodet.
En smilende kvinne og en smilende mann.

Sun Valley Serenade (Regi: H. Bruce Humberstone, 1941).

Sonja Henie står på skøyter i dansepositur på en islagt innsjø med vinterlandskapkulisser i bakgrunnen.

Sun Valley Serenade.