Gjensyn med Vibeke Løkkeberg

Vibeke Løkkeberg har skremt norske kritikere i over 40 år med sin uredde framtoning og provoserende filmkunst. I 2015 fylte hun 70 år. Cinemateket markerte jubileet med en stor retrospektiv serie, som ga publikum en unik sjanse til gjensyn med noen av de mest omtalte norske filmene noen sinne.

Vibeke Løkkeberg fniser brydd der vi sitter alene i Lillebil og ser gjennom 35mm-kopien av Åpenbaringen (1977). Det er mange år siden sist hun så seg selv slik på lerretet – naken, i het omfavnelse med ektemann Terje Kristiansen. I det filmens protagonist, spilt av poeten Marie Takvam, tumler forvirret inn på hotellrommet til det elskende paret på lerretet mumler Vibeke: – Å gud, kan vi gå ut herfra nå? Men det er på tide å se Vibeke Løkkebergs filmer om igjen. Det er vanskelig å komme på andre regissører i norsk filmhistorie med så mye oppstyr og historier rundt seg. Både Løkkeberg selv og filmene hennes er så myteomspunne, og i noen tilfeller beryktede, at det knapt finnes noe sammenheng lenger mellom det man har hørt og det man har sett – om man i det hele tatt har sett noe. Mange av filmene fikk så hard medfart da de kom at de knapt har vært vist igjen.

Skapende og kompromissløs kunstner

Løkkeberg startet sin karriere først som fotomodell og så som skuespiller i daværende ektemann Pål Løkkebergs filmer Liv (1967) og Exit (1970). Hun deltok både i produksjonen og på manussiden i disse filmene, men ble i pressen redusert til regissørens muse. Hun forteller om intervjuer hvor journalisten henvender seg til ektemannen og spør om han kan fotografere den unge skuespillerinnen kun ikledt filmruller – hun skal altså være naken, og hun får ikke en gang ha noen mening om det selv.

Løkkeberg ville ut av rollen som modell og passivt regissert skuespiller. Hun ville være en skapende og kompromissløs kunstner, og prege verket med sitt temperament og sine erfaringer. Uten formell filmutdannelse lærte hun håndverket i NRK hvor hun var med på å lage en rekke feministiske dokumentarer, før hun fikk lage en novellefilm, Regn (1975), og så sin første spillefilm, Åpenbaringen, ved studieavdelingen til Norsk Film.

Kvinnesaksfilm eller «slaskeporno»?

Åpenbaringen satte Løkkeberg ettertrykkelig i et nytt lys, selv om fokuset kanskje ikke havnet helt der hun hadde forventet. Filmen handler om Inger, spilt av nevnte Marie Takvam, en middelaldrende kvinne som går inn i en depresjon når hun ikke finner sin plass etter at barna er flyttet ut, og hun ikke lenger trenger å være hjemmeværende. Hun har altså muligheten til å oppnå en slags frigjøring, men lykkes hverken med å komme inn i arbeidslivet eller å bli sett som en likeverdig av ektemannen.

I tiden rundt premieren gikk diskusjonen om filmen kunne anses som en kvinnesaksfilm eller ikke, ettersom hovedpersonen ikke lykkes i sin kamp, men filmen fikk jevnt over forholdsvis gode anmeldelser i dagspressen. Det store spetakkelet startet ikke før noen uker senere, da Dagbladets filmanmelder Arne Hestenes endelig fikk sett filmen og den store rumpefeiden var i gang. Det som provoserte Hestenes var nemlig ikke filmens kritikk av kjønnsroller, det var å måtte se en middelaldrende kvinne naken – slaskeporno, som han kalte det. Hans artikkel «Nei til Marie Takvams rumpe» startet en debatt som fullstendig overskygget filmens kvaliteter og det faktum at den fikk svært god mottagelse ved internasjonale filmfestivaler.

I dag framstår Åpenbaringen med sin modernistiske form og lek med realisme og drøm som en vellykket film, selv om den selvfølgelig er farget av sin tid både i innhold og uttrykk. Amatøren Takvams forbløffende skuespillerprestasjon gjør den vel så mye til et sårt psykologisk portrett som et kvinnepolitisk manifest.

Stor suksess med Løperjenten

Med sin neste film oppnådde Løkkeberg sin største suksess, både målt i anerkjennelse og i publikumstall. Løperjenten (1981) vant kritikerprisen på filmfestivalen i Haugesund, og juryen begrunnet det med at filmen viste «et idérikt filmspråk og en temperamentsfull musikalitet for miljø og skikkelser», karakteristikker som gikk igjen i mange av avisanmeldelsene. Flere av kritikerne nevnte Løkkebergs realistiske iscenesettelse av Bergen anno 1948 som filmens store styrke.

Men mottagelsen var ikke udelt god. Arbeiderbladet rapporterte slik fra Haugesund: «Er Vibeke Løkkeberg et av de største filmgenier dette landet har frembrakt, eller er hun en fullstendig talentløs amatør som aldri burde vært sloppet (sic) nær selv et lommekamera? Debatten er i gang, tilskyndet av mildest talt sprikende kritikervurderinger av Løperjenten. I hovedstadspressen og blant forståsegpåere i NRK blir både regissør og film bortimot geniforklart.» I andre kretser slo den ikke like godt an: Kinosjefen i Bergen mente filmen var «en skam for byen», med sin skildring av etterkrigstidens problemer og sin bruk av bred dialekt.

Helge Jordal og Nina Knapskog i Løperjenten (1981).

Internasjonale priser og anerkjennelse

Sprikende mottagelse til tross var Løperjenten, sammen med Anja Breiens Forfølgelsen, grunnen til at 1981 ble kalt «jenteåret» i norsk film, og Løkkeberg framsto i flere år som en suksesshistorie i media. Hun vant priser og filmen hadde kommersiell kinodistribusjon med gode anmeldelser i USA. J. Hoberman i Village Voice hadde filmen på sin topp 10-liste for 1984 sammen med Nostalghia, Stranger than Paradise og Once Upon a Time in America, og i sin anmeldelse av filmen plasserte han Løkkeberg «in the tradition of John Cassavetes, with a marked affinity to such British regionalists as Ken Loach and Bill Douglas.»  Allikevel tok det fire år før hun fikk støtte til et nytt prosjekt. Hud (1986) ble, som Løperjenten, vist under filmfestivalen i Cannes, men det er ikke det den blir husket for her hjemme.

Hud skapte en annen form for mediedekning allerede på innspillingsstadiet. Løkkeberg og Kristiansen kom i konflikt med filmarbeiderne, i noe som Løkkeberg selv beskriver som et mytteri. Journalistene grep begjærlig historiene om mulig konkurs og kaos på settet. Da den ferdige filmen i tillegg fikk mye dårlig omtale, var det ikke overraskende at Norges til da dyreste film ikke var i nærheten av å spille inn de 24 millionene den hadde hatt i produksjonskostnader.

Terence Stamp og Løkkeberg i Hud (1986).

Hud bekrefter Løkkebergs talent i tablåbygging. Filmen er lagt til en liten by på Vestlandet på slutten av 1800-tallet, men til tross for det majestetiske landskapet tegner den et ikke-forskjønnende og troverdig bilde av den harde hverdagen ved kysten. Den er en modig og ambisiøs film som med vakkert foto (Paul René Roestad) og stor poetisk kraft forteller om incest. Filmen er dvelende og gjentagende i både narrativ og estetikk, noe som pressen tolket både positivt (kritiker Per Haddal skrev i Aftenposten at filmen var «som en suggererende folkevise med kvernende refreng» i sin første omtale av filmen) og negativt – ord som gikk igjen var monoton, repetitiv, overdrevet. En annen ting kritikerne reagerte på, var at Løkkeberg selv spilte hovedrollen i filmen, og at hun framstilte sin rollefigur som det objektet hun selv ikke vil være.

Floppet på kino

Måker (1991) hadde både Løkkeberg og de to døtrene hennes i hovedrollene. Kritikerne hadde Hud friskt i minne, og det er lett å forestille seg at det var en viss forutinntatthet på pressevisningene. Anmeldelsene var jevnt over skuffende, og Måker floppet på kino. Men igjen ble i alle fall Løkkebergs blikk for vakre scener verdsatt. Per Haddal skrev at hun «kan skape visuelle komposisjoner som ingen andre i hjemlig film. […] Enkelte av de pastellmyke bildene er rett og slett bevegende.»

Løkkeberg i Måker (1991).

I 1993 dro Løkkeberg til Jugoslavia for å lage Der gudene er døde om en norsk mor (spilt av Løkkeberg) på leting etter sin sønn som deltar i borgerkrigen. Til tross for det brennhete temaet og de farefulle innspillingsforholdene, forteller hun at pressen fokuserte mer på hennes klesvalg enn på filmens kvaliteter. Filmen ble jevnt over slaktet, men Per Haddal berømmer i sin omtale hennes pågangsmot – selv om han heller ikke har noe til overs for filmen: «Et rekviem over eks-Jugoslavia, kan vi kalle dette. Men jeg er ikke sikker på at det betyr et rekviem over Vibeke Løkkeberg som filmkunstner, selv om hun her helt klart har gjort sin hittil ujevneste film. Den imponerer først og fremst med sitt pågangsmot som man ikke finner hos mange andre norske filmskapere. Og det er kanskje godt.»

Uredd framtoning og provoserende filmkunst

Først 17 år etter, i 2010, gjorde Vibeke Løkkeberg et ganske betydelig, og for mange overraskende, comeback med dokumentaren Gazas tårer, som ble godt mottatt og gikk seiersrunden på toneangivende festivaler i utlandet, som Toronto, Amsterdam og Thessaloniki, hvor den også vant en rekke priser. Dette er det hittil siste avsnittet i en karriere preget av til dels sterk turbulens, i alle fall her hjemme i Norge, der forestillingen om Løkkeberg som kunstner har fått mer fokus enn kunsten.
Tilbakevendende i mottagelsen av Løkkebergs filmer er at det kan synes som at det er regissøren selv som blir anmeldt og dømt, ikke filmene hun har laget. Vibeke Løkkeberg har skremt norske kritikere i snart førti år med sin uredde framtoning og provoserende filmkunst. Det har nok ikke slått så positivt ut på besøkstallene, men selv de som ikke har sett en eneste film har en klar formening om hva en Løkkeberg-film er. Vi anbefaler et gjensyn for å se om antagelsene holder stikk.