Forough Farrokhzad

De første diktene hennes viser en kvinne som gjør opprør mot konvensjonene, men likevel ikke formår å frigjøre seg. I senere dikt ser vi en frigjort kvinnes forbitrede angrep på et samfunn som undertrykker kvinner og seksualitet. Diktsamlingenes titler avspeiler denne utviklingen: Asir, (‘Fangen’, 1955), Divar, (‘Muren’, 1956), Osyan, (‘Opprør’, 1958) og Tavallod-e digar, (‘Gjenfødsel’, 1964). Også diktenes språkdrakt utviklet seg fra tradisjonell metrisk form til frie vers med (ofte sjokkerende) direkte og intenst språk. Etter hennes død i en bilulykke ble det innstiftet en Farrokhzad-pris, som ble utdelt hvert år inntil den islamske revolusjonen i 1979 førte til undertrykkelse av alternative og «uislamske» kulturytringer. (kilde: snl.no)

Professor Farzaneh Milani skriver: 

Forough Farrokhzads seriøse engasjement med kino begynte i 1958. På den tiden hadde hun allerede utgitt tre diktsamlinger, The Captive, The Wall og Rebellion. Hun hadde giftet seg med Parviz Shapour, født sønnen Kamyar Shapour, og skilt seg fra mannen sin, hun mistet foreldreretten til sønnen, og etter et selvmordsforsøk og sykehusinnleggelse reiste hun til Italia og Tyskland i 18 måneder. Kort tid etter hennes hjemkomst arbeidet hun som resepsjonist og arkivmedarbeider ved Golestan Film Studio. Eieren, Ebrahim Golestan oppdaget hennes talent og interesse for kino og hjalp henne med å mestre formen i løpet av kort tid.

I juli 1962 dro Farrokhzad, akkompagnert av doktor Radji, til Bababaghi leprosarium i det nordvestlige Iran. Sjokkert over det hun så, returnerte hun til tre måneder senere med et mannskap på fem menn for å lage dokumentaren The House is Black. I tolv dager bodde hun i denne avsidesliggende kolonien, tjue kilometer fra byen Tabriz, omgitt av steinstrødde fjellveier. Hun brukte de første dagene på å bli kjent med innbyggerne i kolonien. Hun ønsket å lære om virkeligheten i hverdagen deres, og fremfor alt tjene deres tillit og samarbeid. Og det gjorde hun.

Mens hun var der, adopterte hun også en sønn, Hossein Mansouri. Ugift på den tiden og uten den kjente konteksten til en kjernefamilie, må hun være den første iranske kvinnen som har blitt enslig forsørger: En rolle som på tragisk vis ble avkortet av hennes tidlige død i 1967.

The House Is Black har stor stilistisk tilhørighet til Farrokhzads poesi. På samme måte er den selvbiografisk. En film av overflod og medfølelse, regissert av en poet på høyden av hennes fantasifulle krefter, den er en inderlig ode til alle de som avviker fra normen. Den sosialt opprørske regissøren hadde empati for fagene hennes. Hun ble merket som «syndens poet» og identifiserte seg med uskyldige «syndere». Hun følte seg begrenset innenfor kulturelle, politiske og familiære strukturer, og etter å ha gitt tittelen sin første diktsamling The Captive, forsto Farrokhzad betydningen av fengsling. Som medlem av fellesskapet til sosiale pariaer, hun visste nøyaktig hvordan det føltes å være en utstøtt, en mistilpasset, et eksil i sitt eget land.

Hun kjempet med selvmordstanker og depresjon, og satte pris på kampen til spedalske pasienter og en tilstand de ikke hadde kontroll over. The House Is Black, i likhet med Farrokhzads poesi, gir aldri ett svar eller en løsning. Den ser forbi polariserte perspektiver for å presentere sannhet som provisorisk og situert. Filmen nekter å kartlegge verden basert på normalitet og abnormitet, helse og lidelse, renhet og urenhet, skjønnhet og stygghet, fangenskap og frihet. Voice over på filmens lydspor artikulerer motstridende historier som utfolder seg sømløst inn i hverandre. 

Tre distinkte narrative stemmer: historiefortelleren, poeten og vitenskapsmannen motsier, speiler og belyser hverandre. Deres subtile interaksjon tilfører en dialogisk kompleksitet til filmen som er mye mer enn summen av delene. Spenningen som skapes av disse sammenvevde historiene er en nøkkelingrediens i filmens estetiske suksess. Det forsterker sin følelsesmessige påvirkning. Mens den unngår stereotypiene om offerskap, bitterhet og patologi, bringer den frem de mange mulige perspektivene på spedalskhet. 

Et fellesskap som alle andre

Filmen presenterer pasientene til Bababaghi i nærbilder som ligner staselige portretter. Den uttaler tydelig deres personlige navn: Maryam, Seyfollah, Zahra, Hamdollah, og Reza, blant andre. Selv om det omfavner deres individualitet, forsikrer den også publikum om at dette er et fellesskap som alle andre, et der folk danser og synger; spiller musikk; ber i moskeen; strikker; røyker; slapper av på benker, eller soler seg i hagen. De bruker sminke; går på skolen; ammer sine babyer; resiterer Koranen; blir gift. Filmen feirer deres motstandskraft og styrke. Til tross for det grusomme temaet, er The House Is Black et monument over styrken til den menneskelige ånden. Sammensetningen av hver ramme formidler en genuin ærbødighet for Bababaghians stolthet, verdighet og selvbesittelse. Hver scene, hvert blikk, hvert kutt humaniserer dem ytterligere ved å observere hvordan de undergraver de undertrykkende omstendighetene i livet deres.

The House Is Black vant hovedprisen for dokumentarfilmer på Oberhausen Film Festival i Vest-Tyskland i 1963 . Men bare noen få år etter produksjonen forsvant den fra lerretet. I over tre tiår lå den gjemt i en skjærsild der ingen mesterverk skulle havne. En film som beklaget fangenskap ble selv holdt fanget. Men i likhet med sin skaper, nektet The House Is Black å bli henvist til fravær og glemsel. Den dukket opp fra år med ensomhet, reiste gjennom tiden og fant sitt publikum.