En ny generasjon

Den tyske filmen hadde en humpete reise gjennom 1900-tallet. Fra å være en av de kunstnerisk mest nyskapende filmnasjonene i hele Weimar-­perioden (1918-1933), med Dr. Caligaris kabinett (1920), Nosferatu (1922) og Metropolis (1927) som noen av de mest kjente av en lang rekke ikoniske filmer, rømte omtrent alt som var av talent i den tyske filmen til utlandet da nazistene kom til makten i 1933.

I naziperioden ble det produsert propaganda (både estetisk sofistikerte filmer som Viljens triumf og nedrige, rasistiske filmer som Jud Süss og Der ewige Jude) og underholdningsfilm som ofte holdt svært høy teknisk kvalitet («the most perfect, most highly polished entertainment ever to appear on German screens» – Thomas Elsaesser), men som ellers ikke hadde noen særlig kunstnerisk verdi.

Den tyske filmbransjen reiste seg relativt raskt etter krigen, og mot slutten av 40-årene ble det igjen produsert film i høyt tempo – i hovedsak musikaler og lette underholdningsfilmer; «Filmer om gynekologer som forelsker seg i pasientene sine. Fjell-musicals. Ølseidel- og lederhosen-­komedier» (Elsaesser).

Men det kom også en rekke mer seriøse, og ofte temmelig mørke, filmer laget i den eksistensielle skyggen som lå over Tyskland i årene etter krigen. Wolfgang Staudtes Morderne er blandt oss (1946) og Robert Siodmaks Rottene (1954) er to av mange gode og interessante filmer fra ­denne tiden. Flere av regissørene som forlot Tyskland da nazistene kom til makten, vendte også tilbake, blant dem Fritz Lang og Robert Siodmak.

Brytningstid

Overgangen fra 50- til 60-tallet var en kulturell brytningstid i Europa, hvor både den eksplosive utviklingen i ungdomskulturen og popmusikken og nye intellektuelle strømninger skulle prege filmen. I Frankrike tok Godard, Rivette, Truffaut og de andre nouvelle vague-regissørene et oppgjør med den sidrumpa og litterært anlagte franske filmen. I Italia lagde Michelangelo Antonioni, Federico Fellini og Pier Paolo Pasolini film med en helt ny intellektuell og kulturell sensibilitet. Og i Stor­britannia snudde glimrende og sosialt engasjerte filmer som Room at the Top (1958), Look Back in Anger (1959), A Taste of Honey (1961) og The Loneliness of the Long Distance Runner (1962) den britiske filmen på hodet.

Også i Vest-Tyskland begynte de unge filmskaperne å se på den etablerte filmbransjen med stadig mindre velvilje. De syntes den tyske filmen var ­virkelighetsfjern, utdatert og traurig. De etterlyste en type film som føltes mer relevant for dem, og som sa noe om tiden de levde i. «Vi vil ha et mer aktivt publikum,» sa Wim Wenders, «ikke et publikum som bare sitter der og tar imot det de får servert.»

Oppgjør

28. februar 1962 presenterte en gruppe unge filmskapere et manifest på ­kortfilmfestivalen i Oberhausen, hvor de tok et oppgjør med den tyske filmen. «Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Oberhausen-manifestet var undertegnet av 26 filmskapere, blant dem unge regissører som Alexander Kluge og Edgar Reitz, og dette ungdomsopprøret i tysk film vakte oppsikt og førte til endringer i de tyske filmstøtte­ordningene. Resultatet var at en ny generasjon av filmskapere stormet inn på arenaen, og lagde filmer som var smarte, utfordrende og ofte direkte ­kontroversielle. Navn som Rainer Werner Fassbinder, Werner Herzog, Volker Schlöndorff, Margarethe von Trotta, Jean-Marie Straub og Wim Wenders skulle bringe den tyske filmen til kunstneriske høyder den ikke hadde sett siden gullalderen på 20-tallet.

«Disse regissørene» skriver Thomas Elsaesser, «ga oss bilder fra Vest-Tyskland som var så levende og fascinerende at de fikk et bredt nedslagsfelt: i forhold til diskusjonene om og fremstillingen av historien (Kluge, Syberberg, Reitz, Fassbinder, Schlöndorff), representasjoner av kvinnelig identitet (von Trotta, Sanders-Brahms), og kontroversielle fremstillinger av maskulinitet (Fassbinder, Wenders og Herzog).»

Utover 70-tallet ble Vest-Tyskland igjen en film­nasjon å regne med. Flere av regissørene i den nye tyske filmen ble kjent som auteurer og stjerner – spesielt Werner Herzog, Wim Wenders og Rainer Werner Fassbinder – og en rekke av filmene fra denne perioden hører hjemme i den europeiske filmens kanon.

Vi har valgt ut fire filmer av toneangivende regissører som Herzog, Wenders, Fassbinder, von Trotta og Schlöndorff, samt to mindre kjente filmer av Alexander Kluge (En slavinnes ekstrajobb) og Peter Fleischmann (Jaktscener fra Niederbayern).