Amerikansk hemmelighet

Så hvem er Rob Tregenza? Vi skal tilbake til 1988, da Tregenza gjorde seg bemerket med debutfilmen Talking to Strangers. Det bemerkelsesverdige med den filmen, er at den består av ni ubrutte ti minutters tagninger med virtuose og flytende kamerakjøringer som fanger inn karakterer og situasjoner fra Baltimores gater. Det som er ekstra imponerende, er at filmen ble spilt inn 1:1, med kun én tagning av hver scene. Tregenza finansierte filmen selv med inntekter fra reklamefilm, og filmet og regisserte selv denne vågale og eksperimentelle filmen som vakte tidels stor oppmerksomhet da den ble sluppet i 1988. Kritikerguruen Jonathan Rosenbaum ga den fire stjerner («masterpiece»), og omtalte den som «et banebrytende verk» som på flere måter utfordrer «eksisterende kategorier og antagelser»; både formelt, med de lange ubrutte tagningene med direkte lyd, men også innholdsmessig, da filmen tematiserer møter mellom fremmede, som på ulike måter spiller roller og iscenesetter seg selv i møtene med personer som ikke kjenner dem. Men det gjør også noe viktig med vår rolle som tilskuere, da filmen ikke har noen tydelig og pålitelig hovedperson som vi kan identifisere oss med, og heller ikke introduserer de andre karakterene på en tradisjonell måte – de er og forblir fremmede for oss – og filmen blir, som Rosenbaum påpeker, kanskje mer en type film hvor man identifiserer seg sterkere med filmens regissør enn med noen av karakterene. Men det handler ikke bare om form: «It’s the kind of movie that’s all the more amazing when it’s compared with the modern-classic subject it tackles,» skriver Richard Brody i The New Yorker, «and the nearly overfamiliar character at its center, a sensitive young man in the city.»

Talking to Strangers

En av de som ble spesielt begeistret da han så denne filmen, var ingen ringere enn den franske legenden Jean-Luc Godard. I Talking to Strangers så han en parallell til sin egen Til siste åndedrag: «Det jeg liker med måten Rob Tregenza går ut i gata på, er at det føles som noe nytt, igjen – det er nødvendig å gå ut i gata på den måten. Det skjer ikke i andre unge filmer.» Godard valgte ut Talking to Strangers til en visning på filmfestivalen i Toronto i 1996, og skrev en entusiastisk tekst om filmen i programmet, hvor han omtale fire av filmens ni segmenter som «remarkable and at times astonishing». Han var ikke like begeistret for alle delene av filmen, men for ham var nettopp det poenget: Det er ikke en «perfekt» fiksjonsfilm, men en film som viser oss virkeligheten uten å pakke den inn i en konvensjonell ramme. «There is a great tradition in solitary America of being in love with reality,» skriver Godard, «- from Thoreau through Man of Aran and Faces. And Rob Tregenza belongs to that tradition— that of speaking and listening to our daily reality. Not simply of loving life – not the candid camera, no, a reflective camera.»

Inside/Out

Talking to Strangers innledet et samarbeid mellom Tregenza og Godard, som resulterte i filmen Inside/Out, hvor Godard fungerte som ukreditert produsent. I hovedrollene finner vi også to av de samme skuespillerne som Godard brukte i sin film For Ever Mozart, som også ble vist i Toronto i 1996. Det var videre planlagt at Tregenza skulle være Godards fotograf på deler av Historie(s) du cinéma og en kortfilm til kompilasjonsfilmen Paris, je t’aime, men det ble det ikke noe av. Godard var imidlertid ikke den eneste filmskaperen som så Tregenzas talenter som fotograf. I 1998 fotograferte han Alex Cox’ Three Businessmen, og den ungarske mesteren Bela Tarr hyret ham som fotograf på den fantastiske Werckmeister Harmoniak i 2000.

Tregenzas egne filmer har havnet i skyggen av filmene til de mer profilerte regissørene som gjorde seg gjeldende i den uavhengige amerikanske filmen på 90-tallet. Dels fordi de har vært utilgjengelige og nærmest umulige å få sett, men også fordi de – og det er viktig å understreke – er langt mer eksperimentelle og både form- og innholdsmessig ambisiøse enn de mer ordinære indiefilmene. Noen vil reagere på mangelen på plot i Tregenzas filmer, andre vil reagere på skuespillet, som ikke følger «god dramatisk spillestil» i tradisjonell forstand. Men hva mener vi med god dialog og godt skuespill?, spør Jonathan Rosenbaum. «Det vi vanligvis mener, er dialog og skuespill som er veltalende, vittig, tydelig og troverdig, og som til sammen «sier noe» om verden. Men denne filmen er ikke interessert i å «si noe» eller å skape noe som er veltalende, vittig, tydelig eller troverdig om noen gitt virkelighet, bortsett fra den som kameraet og mikrofonen fanger inn. Den er i stedet interessert i å gjøre noe – å skape noe sammen med oss som tilskuere.»

I 2015 kom Rob Tregenza til Norge for første gang. Vi viste da Tregenzas tre spillefilmer Talking to Strangers, The Arc og Inside/Out for første gang i Norge. Denne sommeren spilte også Tregenza inn en ny film, Gavagai, i Norge, inspirert av Tarjei Vesaas.