Å nærme seg det ubeskrivelige
I forbindelse med at Existenz forlag gir ut den banebrytende boka Transcendental filmstil på norsk, setter vi opp en serie med filmer som er ypperlige eksempler på dette.
Sist endret 22. april 2025
Transcendental filmstil, skrevet av den amerikanske filmskaperen Paul Schrader, kom opprinnelig ut i 1972, men foreligger nå i en ny utgave med et nytt kapittel hvor Schrader oppsummerer mye av det som har skjedd innen film de siste 50 årene. I denne nye og oppdaterte utgaven vies mye plass til begrepet langsom film, en filmstil som i de senere årene har hatt et markant oppsving, kanskje ikke på de ordinære kinoene, men på filmfestivaler, på arthauskinoer og cinematek.
I følge Schader var det Andrej Tarkovskij og hans bruk av tid og lange tagninger som førte til en aksept av den langsomme filmen. Hos ham er tagningene ikke bare lange, men meditative. Med Tarkovskijs egne ord:
Tiden blir selve filmens fundament … Tiden utøver et press som er til stede gjennom hele tagningen … Akkurat som skjelvingen til et strå kan si noe om strømmen eller vanntrykket i en elv, slik vet vi også noe om tidens bevegelse idet den flyter gjennom tagningen. Andrej Tarkovskij, Sculpting in Time
Med disse utstrakte, tidvis statiske tagningene gir man tilskueren mulighet til kontemplasjon, til å fylle tomrommet med egne tanker og dermed medvirke til å skape filmens innhold.
En av forløperne til denne langsomme filmen defineres av Schrader som den transcendentale stilen, en filmstil som har som mål å nærme seg det hellige. Siden den transcendentale stilen i bunn og grunn nettopp er en stil, kan den isoleres, analyseres og defineres. Det transcendente defineres som regel som det som er hinsides den vanlige sanseerfaringen, det hellige, opplysende eller det ideelle, men siden ingen kan vite noe sikkert om det hellige, eller det som ikke kan vites, så blir den transcendentale kunsten et uttrykk for det transcendente i menneskets selvforståelse. Denne stilen prøver å bringe mennesket så nært det uutsigelige, usynlige og ikke-erkjennbare som ord, bilder og ideer er i stand til.
Den transcendentale stilen prøver å maksimere eksistensens mysterium, den forkaster alle konvensjonelle fortolkninger av virkeligheten: realisme, naturalisme, psykologisme, romantikk, ekspresjonisme, impresjonisme og, til sist, rasjonalisme. Schrader, Transcendental filmstil, s. 46
Som i de religiøse liturgiene eller meditasjonritualer, er formen og repetisjonen sentral – man skal settes i en tilstand som åpner for å overskride virkeligheten. Hos filmskapere som Carl Th. Dreyer, Robert Bresson eller Yasujiro Ozu blir da det formmessige viktigere enn handlingen, og filmens tema bare et påskudd for å føre tilskueren inn i sin egen psyke, den transcendentale filmstilens egentlige målsetting.
Paul Schrader vokste opp i Christian Reformed Church i Grand Rapids, en gren av kalvinismen som på den tiden forbød kinobesøk. Med sin altoppslukende interesse for dette forbudte fenomenet hadde Schrader store samvittighetskvaler. Men da han fikk se Såsom i en spegel (1961), Viridiana (1961) og Pickpocket (1959) oppdaget han at det kunne være en forbindelse mellom åndelig oppdragelse og filmkunst, i alle fall i stil og ånd, om ikke innholdsmessig. Dette ledet frem til utgivelsen av boken Transcendental filmstil og kort tid etterpå viet han livet til å jobbe i Hollywood, både som manusforfatter og etter hvert som regissør selv. Og det er litt av en karriere han har hatt, med blant annet manus på Taxi Driver, Den rasende oksen, Moskito-kysten, Jesu siste fristelse, Obsession og regi på filmer som Mishima, Den amerikanske gigolo, Cat People, Light Sleeper og First Reformed.
Filmene som vises
Her finner du en oversikt over visningene.