Moving Monuments: Rome

Få byer i verden kan skilte med et like stort antall universelt berømte monumenter som Roma. De når utover tid og sted, og opptrer på tvers av ulike medier som statister eller som protagonister i historiene vestlig kultur gjerne forteller om seg selv, med klangbunn i Romas to tusen år lange posisjon som verdenshovedstad, fra antikken til pavekirken. Tenk på Pantheon og Peterskirken, på Trevifontenen og Spansketrappen, på triumfbuer og sirkuser, og på den romerske piazza (plass), palazzo (bygård) og terrazza (terrasse). Bygningstyper og enkeltbygg med opphav i Roma er en arv vi varierer over stadig på nytt, også i Oslo – ja, til og med i Oslos kinoarkitektur: At Colosseum kino egentlig er en kopi av Pantheon viser bare den doble Roma-referansen som trer i kraft når en moderne underholdningsbransje skal finne opp sine arenaer.

I film får romerske monumenter en ekstra resonans. Roma utgjør sjelden bare en nøytral bakgrunn, men en meningsladet scenografi fordi bybildet alltid stikker seg ut i emblematiske bygg, gjennomtrukket av referanser til religion, politikk og kunst, som stjeler tilskuerens oppmerksomhet. Romerske monumenters lag av historie og sceniske effekt tjener til å gjøre film i seg selv arkitektonisk: Ruiner, fasader, søyleganger, saler og hvelv danner reisverk som ikke bare rammer inn handlingen, men som bærer den, som om ­arkitekturen selv var fortellende. Den italienske neorealismens forsøk på å unnslippe både filmens og arkitekturens monumentalisering sementerer bare en ny erkeromersk setting, nemlig for­staden, eller suburbium, som det heter på Latin. Gjennom Roma blir film i siste instans et «moving monument».

Innledning før filmene

I tilknytning til hver av visningene blir det en innledning.

Visningene er et samarbeid med Arktitektur- og designhøgskolen i Oslo og Istituto Italiano di Cultura.