Italiensk filmseminar om neorealisme

I forbindelse med vårt seminar om den italienske neorealismen viser vi syv filmer videre utover i april.

Neorealismen vokste fram i Italia under og umiddelbart etter andre verdenskrig. Som navnet tilsier bygget den på en tidligere realismetradisjon – inspirasjonen kom fra blant annet fra fransk poetisk realisme og fra Italias egen filmhistorie, hvor realismen hadde stått sterkt siden stumfilmperioden. Virkeligheten som skulle fortelles var italienernes egne liv under og i kjølvannet av krigen: De vanlige menneskenes bekymringer og utfordringer i et fattig og ødelagt land. Neorealistenes store teoretiker Cesare Zavattini, som også skrev manus til blant annet De Sicas Sykkeltyvene og Umberto D, snakket om den såkalte «poetica del pedimento». Denne ideen dreier seg om å lage en film gjennom å følge en mann på hans ferd gjennom byen, og å la historien vokse fram basert på det kameraet fanger opp. Så enkelt mente han at det kunne gjøres.

Formen speilet innholdet: Her ble det brukt enkelt filmutstyr, amatørskuespillere, og filmene ble i stor grad spilt inn på location i stedet for i studio. Noen av disse løsningene ble filmskaperne påtvunget fordi filmutstyr var mangelvare og studioene i Cinecittà delvis var bombet og delvis ble brukt som interneringsleir de siste årene av krigen, men mye av det var også bevisste valg filmskaperne tok for å enda tydeligere få fram sine budskap.

Gutt og mann på fortauskant.

Til tross for det gode ryktet den italienske neorealistiske filmen raskt fikk over hele verden, var det italienske publikum ikke særlig ivrig etter å få se sin egen menneskelige nød på lerretet. Filmene var heller ikke spesielt populære hos politikerne, som hverken ønsket «å vaske skittentøyet offentlig» eller satte særlig pris på samfunnskritikken innbakt i filmene. Resultatet var forsøk på sensur og finansieringsvansker. Som en løsning på disse utfordringene ble de virkemidlene og fellestrekkene vi forbinder med neorealismen svært sjeldent brukt helt konsekvent. Det fins ingen filmer som bare handler om en mann som går gjennom byen, uten et manus, og i nesten alle filmene fins en eller to profesjonelle skuespillere eller en scene filmet i studio. Og enda viktigere: Filmene lånte gjerne sjangertrekk fra både melodrama og komedie, og til og med fra film noir og gangsterfilmer.

Resultatet er filmer som både forteller noe vesentlig om sin samtid, men som også er underholdende, friske og rørende, og ikke minst ofte stor filmkunst. Filmskaperne som står bak disse verkene er jo også noen av de viktigste navnene i italiensk filmhistorie, som De Sica, Rossellini og Visconti – og blant annet Fellini startet sin karriere som regiassistent på neorealistiske filmer.

Neorealismen har hatt enorm innflytelse i hele verden. Cinéma vérité, Satyajit Rays Apu-trilogi, Mike Leigh og Ken Loachs sosialrealisme, den franske og den tsjekkiske nybølgen og Dogme-filmene er åpenbare eksempler – men også i det nye årtusenet lever den neorealistiske arven hos regissører som Kelly Reichardt (Wendy and Lucy), Debra Granik (Winter’s Bone, Leave No Trace), Alexander Payne (Nebraska), Celine Sciamma (Girlhood) og Andrea Arnold (Fish Tank, American Honey).

Program helgeseminar

Fredag 5. april

18:00
Forelesning ved Caterina D’Amico: Ossessione, at the roots of Neorealism
Film: Ossessione

Lørdag 6. april

12:00
Forelesning ved Ove Solum: Vittorio De Sica og Sykkeltyvene, et vindu mot verden?
Film: Sykkeltyvene

14:30
Forelesning ved Helge Rønning: Bitter ris, bittert samfunn
Film: Bitter ris

17.00
Forelesning ved Jon Inge Faldalen: André Bazin, kjøkkenscener og Umberto D
Flm: Umberto D

Samarbeids­partnere

Det italienske kulturinstituttet og Institutt for medier og kommunikasjon, UiO