Reprise

I åpningsscenen i Reprise står bestevennene Erik og Philip foran en postkasse på Frogner. De skal postlegge hvert sitt bokmanus, og fortellerstemmen fabulerer om hvilken effekt disse bøkene kommer til å ha på verden. Men i første omgang er det bare Philips bok som blir antatt. Forfatterkarrieren bremses imidlertid opp av en psykose, forårsaket av det besettende kjærlighetsforholdet til østkantjenta Kari.

I en annen regissørs hender kunne Reprise blitt en konvensjonell skildring av en klassebevisst guttegjeng, der alle konflikter løses og det hele slutter med et bryllup. Men da ville det ikke vært en film som fortsatt fascinerer mange år etter premieren, og som Bret Easton Ellis kalte «my favourite movie about writers». Vennskapet mellom disse verbalt anlagte mennene kontrasteres av det mer ordknappe kjærlighetsforholdet mellom Philip og Kari. Filmen drar tydelige veksler på fransk nybølgefilm, men så er jo det også en retning som fortsatt føles frisk og sterktvirkende.

Trier og Vogt leker seg med alt som finnes i den filmatiske verktøykassen. Filmen er utsøkt fotografert og ditto klippet, og den fremstår som på en og samme vis stramt strukturert og full av innfall. Manuset, som er løst basert på en Henry James-novelle, er utgitt i bokform og viser at filmens magi allerede ble til på manusstadiet.

Joachim Triers debutfilm er absolutt verdt et gjensyn. Har du ikke sett den, er det virkelig på tide å få med seg denne moderne norske klassikeren.