Frakken

Det kan være vanskelig å forklare akkurat hva den italienske neorealismen er, og Frakken kan tjene som et godt eksempel. Dette er soleklart en film som passer inn i filmretningen, men som samtidig avviker fra den på nesten alle punkter. Filmen er basert på en novelle av Gogol, men omarbeidet av regissør Latuada, Zavattini og en hærskare av manusforfattere, og plassert i et moderne (1952) landlig Italia, hvor arbeiderklassens fattigdom er noe selvfølgelig og politikernes korrupte meling av egen kake bare kan måle seg med de høytstående embedsmennene. I en liten krok på rådhuset sitter vår helt, tyrannisert og latterliggjort av alle, før han en dag må steppe inn som skriver for ordføreren og i sin naivitet avslører den pompøsitet og selvgodhet som ledelsen står for. På vei for å bli avskjediget overhører han hemmeligheter offentligheten helst ikke bør kjenne til og ikke bare beholder han jobben, men en pen bonus følger med. Endelig kan han investere i en ny frakk, og dermed starte et nytt liv.

Frakken er et lite mesterverk fra medregissøren av Fellinis første spillefilm, Luci del varietà. Kopien vi viser er en original fra 1952, og selv med noe slitasje i aktovergangene, viser den med all tydelighet hvor skarpe, kontrastrike og vakre disse gamle filmkopiene var.