Opptegnelser om Wim Wenders
Siden spillefilmdebuten Summer in the City i 1970, har Wim Wenders regissert en lang rekke spillefilmer, dokumentarer, kortfilmer, tv-dokumentarer, musikkvideoer, tv-filmer og episodefilmer. I tillegg har han arbeidet med fotografi og hatt en rekke utstillinger rundt om i verden. I år fyller han 70 år, og han er fremdeles like aktiv.
Sist endret 31. mars 2020
Det er mange måter å beskrive Wenders’ rike produksjon på, men det er ingen tvil om at noen elementer og tema går igjen. Samtidig har Wenders’ filmer og interessefelt endret seg gjennom årene, noe som kanskje henger sammen med to viktige ting:
- hans evne til å lidenskapelig interessere seg for noe og
- hans vilje til å observere verden og reflektere rundt det han ser.
Film
Da han var barn, skal Wim Wenders’ far ha hatt en hånddrevet filmfremviser, og kopier av gamle Chaplin- og Buster Keatonfilmer. Men Wenders hadde slett ikke noen drøm om å bli filmskaper på denne tiden. Det han elsket var billedkunst, og senere likte han godt å skrive. Etter avbrutte universitetsstudier i medisin og filosofi dro han til Paris for å bli maler. Det var en ensom tid, men det var her han begynte å gå på Cinemateket. Han så etter hvert svært mye film der, og det gikk opp for ham at film forente alle hans interesser.
Etter debuten i 1970 kom de neste filmene på rekke og rad. Det gjorde Wenders, sammen med Rainer Werner Fassbinder, Werner Herzog og Volker Schlöndorf, til en av eksponentene for det som ble kalt den nye tyske filmen.
Foto
Wenders’ interesse for fotografi startet også tidlig – han var syv da han fikk sitt første fotoapparat. I begynnelsen likte han å ta bilder av dyr, men også bygninger, tomme gater, scener vi kjenner igjen fra filmene og fotoarbeidene hans. Wim Wenders har sagt at fotografiet er
…et instrument for utforskning, det hører i hovedsak til det å reise, praktisk talt som en bil eller et fly. Kameraet gjør det mulig å ankomme et sted.
På en måte kan man beskrive Wenders’ karriere som en konstant, men kreativ kamp mellom to ting: å fortelle i bilder og fortelle historier. Overgangen fra maleri til film, ble motivert av at film kunne ta i bruk tid som element: «Da jeg begynte å filme, oppfattet jeg meg selv som rommets maler på jakt etter tiden». Men så forsto han at ved å kjede sammen bilder over tid, skapte han en slags sammenheng, eller at den som så på, ville koble bildene sammen til en historie. Wenders klarer ikke la være å ende opp i situasjoner der han må fortelle en historie, selv om det er krevende og vanskelig.
Fotografiet er min redning…. Å lage film…bare det å fortelle historien i seg selv er sånt et ansvar – den må begynne, den må slutte, det involverer alle disse menneskene, det er en stor maskin…Faktisk, uten fotografiet, tror jeg at jeg ville ha blitt gal.
Kings of the Road.
Reisen til Amerika
På 70-tallet laget Wenders det som har blitt kalt reisefilmtrilogien, bestående av Alice i byene, Falsk bevegelse og Kings of the Road. I disse filmene finner vi karakterer som er fremmedgjorte – fra seg selv, fra sin tid, sitt land og sin kultur. Karakterene i de tidligere filmene har mange fellestrekk med den yngre Wenders – i likhet med mange i sin generasjon, opplevde han det som vanskelig å vokse opp i Tyskland i etterkrigsårene. Landet lå i ruiner, på mer enn en måte. Behovet for kulturelle identifikasjonsobjekter var stort. Det var lett å vende seg mot USA og amerikansk popkultur.
Fascinasjonen for USA finner vi igjen på mange måter i Wenders’ filmer – sitater, hyllester, objekter, merkevarer, klisjeer, musikk, samt påvirkningen av amerikanske forbilder som John Ford, Alfred Hitchcock, Don Siegel, Samuel Fuller og Nicholas Ray. Han kan minne om den ene av karakterene i Kings of The Road, som kjører rundt med en stor samling av amerikanske ting i bilen sin.
Wenders drar etter hvert til USA og tilbringer til sammen 15 år i landet. Men parallelt med fascinasjonen for USA, har han hele tiden også vært ambivalent til det amerikanske, og mange leser filmene hans som diskusjoner om USA og den amerikanske påvirkningskraften.
Reisen kan være den perfekte anledningen til å få ny kunnskap og lære seg selv å kjenne og for Wenders ble roadmovien den perfekte genren (produksjonsselskapene hans heter da også Road Movies og Neue Road Movies). I Paris, Texas skjer erkjennelsen etter en fire år lang vandring mot et slags nullpunkt – og det er først når vandreren Travis konfronterer fortiden, at det blir mulig for ham å komme seg videre i livet. For Wenders markerer filmen på et vis et punktum på den amerikanske fascinasjonen, og han drar hjem.
Identitet
Da barnet var et barn, var det tiden for følgende spørsmål: Hvorfor er jeg jeg og hvorfor ikke du? Hvorfor er jeg her og hvorfor ikke der? Når begynte tiden og hvor slutter verdensrommet? Er ikke livet under solen annet enn en drøm? Er ikke det jeg ser, hører og lukter bare en forestilling av en verden før verden? Finnes faktisk det onde og folk som virkelig er onde? Hvordan kan det være slik, at jeg, den jeg er, ikke fantes før jeg fantes, og at en gang vil jeg, den jeg er, ikke lenger være den jeg er. Fra Lidenskapens vinger.
I Lidenskapens vinger samarbeidet Wenders med forfatteren Peter Handke, slik han hadde gjort i Drei Amerikanische LP’s, Målmannens angst ved straffesparkmerket og Falsk bevegelse, og som han samarbeider igjen med på sitt nyeste spillefilmprosjekt, The Beautiful Days of Aranjuez.
Lidenskapens vinger har blitt kalt en biografi om et land. Den er satt til Berlin, byen som aller tydeligst kan fortelle historien om (det delte) Tyskland, og vi møter både englene og menneskene som lever der. Mange av Wenders’ karakterer er ensomme – de drømmer om en annen tilstand eller et annet liv, om tilhørighet. Til og med englene hans. I himmelen, der englene bor, er alt sort-hvit. Tilværelsen deres er åndelig, uten risiko eller bekymringer. Engelen Damiel ønsker imidlertid å dra ned til menneskene, sånn at han kan sanse og føle.
Identitet er umulig uten minner. Travis i Paris, Texas var en navnløs mann som ikke husket noe som helst. I Lidenskapens vinger har englene som oppgave å lytte til menneskenes tanker og notere dem, de er den kollektive hukommelsen. Menneskets minner, den individuelle hukommelsen, fortoner seg ofte som bilder. I Til verdens ende finnes det en maskin som gjør det mulig å spille inn drømmer og mentale bilder. Lengselen etter slike bilder, og teknologien som kan lagre og produsere dem, viser seg å bli en farlig og destruktiv kraft. Wenders viser også hvordan vonde minner kan lamme, slik tabuet rundt Hitler-Tyskland sliter på karakterene i Wenders’ første filmer, og slik minner om fortiden plager Tomas i Every Thing Will be Fine.
Detektiv
Til å begynne med, ville jeg bare lage filmer, men etter hvert som tiden gikk var det ikke lenger reisen i seg selv som var målet, men det du oppdager helt til slutt. Nå lager jeg film for å oppdage noe jeg ikke visste, veldig likt en detektiv.
Det var den nysgjerrigheten som ledet Wenders til 3D, som han har fortsatt å bruke siden innspillingen av Pina. Dokumentaren om koreografen Pina Bausch og hennes danseensemble var et prosjekt han hadde ønsket å gjøre i mange år – bitene falt først på plass da han så hva han kunne bruke 3D-teknologien til. Flere av filmene til Wenders har et kriminalplott, men er ikke nødvendigvis kriminalfilmer for det. I mange av dem er det største mysteriet livet selv. Akkurat som sitt store idol Yasujiro Ozu, lykkes Wenders i å la filmene si noe om livet, som kanskje kun kan sies med film.
Han har selv sammenlignet historier og reiser – hvordan eventyr, tid og rom er viktige momenter for dem begge. «En reise ledsages alltid av nysgjerrigheten etter noe ukjent.» Wenders’ nysgjerrighet har ført ham ut på en lang reise – på kryss og tvers i Tyskland, til USA og Cuba, til Japan og Brasil. Og den har ført publikum til øde landeveier og pølseboder, sirkustelt og hotelltak, til dansegulv og himmelen.
Kilder
- Intervjuer i Gomma / Film og kino / The Telegraph
- Wim Wenders und seine Filme
- Written in the West»
- Filmkunstnere om film