Wenche Foss

Vi feirer Wenche Foss

Publisert: 13.11.2017 | Sist endret: 17.11.2017

I år er det 100 år siden en våre dyktigste skuespillere ble født. Vi hyller henne med å vise seks høydepunkt.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Det har blitt kommentert at mye av grunnen til Wenche Foss’ store popularitet var at hun var en fullkommen diva, også utenfor scenen, der hun delte av sine personlige tragedier og stolt sto for sine meninger i det offentlige rom, samme hvor kontroversielle eller tabubelagte de kunne være. Men vel så viktig var hennes store talent, som lot henne briljere uansett hva hun prøvde seg på av drama, komedier, musikaler, operetter, greske tragedier – samme om de var skrevet av de tyngste dramatikerne (som Ibsen, Shakespeare), de eksperimentelle (Jean Genet, Jean Cocteau) eller de velformulerte humoristene (Georg Bernhard Shaw, Moliére).

Lang karriere

Fra hun debuterte på teateret i 1935, til hun spilte inn sin siste kortfilm rett før hun døde i 2011, har hun gledet utallige med sine rolletolkninger. Til filmen gikk hun i 1940 med en rolle i Tørres Snørtevold av Tancred Ibsen og ble raskt en gjenganger i disse lette komediene et okkupert Norge produserte mengder av. Senere har hun vært å se hos de fleste viktige norske regissørene, spesielt må vi trekke frem rollene for Arne Skouen og Tancred Ibsen.

Strålende samspill

For Skouen gjorde hun en god prestasjon som overlege i Om Tilla, men stråler virkelig i samspill med Claes Gill og Georg Løkkeberg i Herren og hans tjenere. Hvis dette var den eneste rollen hun noensinne gjorde i norsk film, så ville hun uansett ha vært udødeliggjort. Passende nok fikk hun da også kritikerprisen for nettopp denne rollen. For Ibsen var hun lett å ty til med sin vakre mezzo-sopran i musikalske komedier som En herre med bart og Et spøkelse forelsker seg, men når han endelig skulle få virkeliggjort sin drøm om å filmatisere et av bestefarens skuespill, var det Wenche Foss han ville ha i rollen som Gina Ekdal i Vildanden.

Stort spenn

I etterkant er det lett å forstå hvorfor, der hun fyller rollen med en naturlighet og varme få andre kunne ha gjort etter henne. Dersom man så ser Tonny av Nils R. Müller fra året før (1962), er det en radikalt annen Wenche som viser seg for oss i rollen som Tonnys mor. Her er det en kvinne livet har fart nådeløst med og som på veien har mistet både morskjærligheten og selvrespekten. 

Tonny

Andre glansroller

En annen av glansrollene må nok være feministen Edna Grindheim i Støv på hjernen. I denne folkekjære komedien av Øyvind Vennerød møter vi en Wenche som henter ut mye av seg selv der hun fjellstøtt står for sine friske meninger i stormen av protester. Med Wam & Vennerød fikk hun en såpass god kjemi at hun i en periode var med i nesten alt de gjorde. Etter å ha overbevist i Liv & Død og Julia Julia, skrev de en rolle spesielt for henne i Leve sitt liv, hvor hun fikk nærmest frie tøyler og dominerer hele filmen. Noen år senere dukket hun for siste gang opp hos Wam & Vennerød i en mindre, men svært viktig rolle i Adjø solidaritet.

Støv på hjernen

Skuespillerkraft

I flere av filmene vi setter opp har hun ikke hovedrollen, men den naturlige kraften i skuespillet henne gjør at enhver scene hun dukker opp i, løftes flere hakk. «Hun besitter en nesten elektrisk aura, et slags magnetfelt, en utrolig tilstedeværelse i alt hun foretar seg,» har Sven Nordin uttalt. Der de andre skuespillerne kjemper kompetent med sine replikker, sitrer det av liv og overbevisning når Wenche Foss entrer rommet og gjør manusforfatterens ord til sine egne. For et øyeblikk løftes filmen inn i det tidløse, rister av seg samtidens åk og befinner seg der all stor kunst bør være.

Filmene i serien

Wenche Foss