Ida Lupino

Utrolige Ida

Publisert: 28.04.2017 | Sist endret: 28.04.2017

Ida Lupino var en foregangskvinne i det mannsdominerte Hollywood. Vi viser tre av hennes filmer – The Hitch-Hiker, Outrage og The Trouble With Angels.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Ida Lupino hadde en lang og innholdsrik karriere, preget av virkelyst, selvstendighet, men også pragmatisme. Da hun døde i 1995, hadde hun spilt i 59 filmer (blant annet Raoul Walshs They Drive by Night, High Sierra og The Man I Love, Robert Aldrichs The Big Knife og Fritz Langs While the City Sleeps), regissert åtte, i tillegg til at hun hadde jobbet som regissør på en lang rekke tv-filmer og serie-episoder.

«A woman of extraordinary talents»

Martin Scorsese skrev i New York Times i forbindelse med Lupinos bortgang at hun var «a woman of extraordinary talents, and one of those talents was directing. Her tough, glowingly emotional work as an actress is well remembered, but her considerable accomplishments as a filmmaker are largely forgotten and they shouldn’t be. The five films she directed between 1949 and 1953 are remarkable chamber pieces that deal with challenging subjects in a clear, almost documentary fashion, and they represent a singular achievement in American cinema.»

Tenåringsstjerne

Lupino var født i Storbritannia, i en familie som i generasjoner hadde drevet med kunst, skuespill og underholdning. Hun fikk sine første filmroller tidlig på 30-tallet, ofte som vamp (!), selv om hun fremdeles var tenåring. Snart sto Amerika for tur og hun signerte kontrakt med Paramount da hun var 15. Erfaringene som skuespiller kom til å bety mye for Lupinos virke som regissør – hun hadde fulgt nøye med og lært mye, i tillegg hadde rollene hun ble tilbudt, og ikke minst, frustrasjonen over hvilke roller hun ble tilbudt, mye å si for hva slags filmer hun selv ønsket å lage.

Ida Lupino

Regissør

Å regissere film – det var dette Lupino helst ville gjøre og det hun likte best. Sammen med sin andre mann Collier Young etablerte hun det uavhengige filmselskapet The Filmmakers. Filmene var lavbudsjettsfilmer som skulle ha et sosialt tema og som ofte ble spilt inn på location. Lupino skrev manus, produserte og regisserte, og skildret uredd voldtekt, sykdom, barn utenfor ekteskap og klassereiser. I en tid der film noir ofte fremstilte kvinner som slu og manipulerende femme fatales, viste Lupino frem historier der menns adferd var like fatal, ved at de ga etter for aggressive, kontrollerende impulser. 

Feminist

I filmene finner vi også subtil kritikk av etablerte idealbilder – like fullt er Lupinos filmer mest preget av empati for karakterens utfordringer, mindre av politikk og forkynning. Hun var aldri en uttalt feminist – som den utpregede pragmatiker hun var, valgte hun andre strategier for å nå sine mål. Hun skal ha sagt: «Keeping a feminine approach is vital — men hate bossy females ... Often I pretended to a cameraman to know less than I did. That way I got more cooperation». Lupinos viktigste feministiske prosjekt er det at hun realiserte ønskene sine og fant en vei inn i et Hollywood som frem til da hadde holdt dørene stengt for kvinnelige regissører.

Målrettet og hardtarbeidende

Hun var målrettet og hardtarbeidende, og sjonglerte tilsynelatende alt som kom hennes vei ufortrødent, selv om det selvsagt ikke var slik – det krevde mye av henne. Etter hvert jobbet Lupino mer for tv – også her kunne budsjettene være stramme og tid en mangelvare, men hun taklet også disse utfordringene.

Mer oppmerksomhet

Etter sin død har Lupinos bidrag som regissør fortjent fått mer oppmerksomhet. Noiren The Hitch-Hiker, den ene av de to filmene hun regisserte i 1953, ble i 1998 valgt ut for bevaring av The US National Film Registry som følge av sin kulturelle, historiske og estetiske betydning.