Kathryn Bigelow

Uavhengige Kathryn Bigelow

Publisert: 26.04.2017 | Sist endret: 05.05.2017

Kathryn Bigelow lar seg ikke lett sette i bås. Vi ser nærmere på en unik filmskaper som har skapt sitt helt eget filmrom og viser fire av hennes filmer.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Da Bigelow vant Oscar som beste regissør 7. mars i 2010 for The Hurt Locker – hennes syvende film siden debuten i 1982 – var det et historisk øyeblikk. Aldri før hadde en kvinnelig regissør mottatt denne prisen som har blitt delt ut helt siden 1929 av The Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Det er ingen tvil om at Bigelow verdsatte prisen, samtidig som hun aldri har ønsket å stå som noe symbol for kvinneligefilmskapere generelt. Hennes innstilling har vært å ignorere alt og alle som har forsøkt å hindre henne i å lage film: «I can’t change my gender, and I refuse to stop making movies». De fire filmene vi viser er:

Kunstbakgrunn

Bigelow har helt fra starten av manøvrert ut i fra egne, personlige prinsipper og ønsker. Hun begynte å studere kunst ved San Francisco Art Institute og fortsatte så ved Columbia University School of Arts med studier i filmteori og kritikk. I en periode hadde hun eget atelier og var del av flere kunstnergrupper, men så opplevde hun at akademia og teori ikke var nok når det ble utfordret av gjennomslagskraften til en god film.

«I saw The Wild Bunch on a double bill with Mean Streets, midnight at the Waverly Place Cinema on Bleecker Street in New York. […] And it was a life-changing experience. I was knocked out. […] It was at a moment when, in an art context, I was beginning to make short films. So film was definitely becoming a medium that was intriguing to me, and I hadn’t quite made a complete transition yet, but I found those two films just extraordinary, and they opened up a kind of unimaginable landscape for me. That kind of great irreverence and intensity and strength of purpose in those characters.»

 

Kathryn Bigelow

Hennes første film, en kortfilm med tittelen The Set Up (1978), er en studie av to menn som sloss i en bakgate, der man på lydsporet hører to semiotikere dekonstruere bildene. Litt forenklet kan man si at hennes regisignatur viser seg allerede her: koblingen av vold og estetikk, utforskningen av maskuline roller, karakterer som beveger seg rundt, mot og nær hverandre og evnen til å forene motstridende elementer. Grisebank og kulturteori er bare en vri, ufokusert maskulin energi og eksistensialisme (Loveless) en annen, eller hva med western og vampyrer (Near Dark), science fiction og politisk satire (Strange Days), surfing og thriller (Point Break), for ikke å snakke om dokumentarisk krigsfilm og kammerspill (The Hurt Locker).

Fusjon

Som spillefilmregissør har Bigelow fusjonert kommersiell form med uventede tilnærminger. I motsetning til svært eksperimentelle filmskapere, er ikke filmene hennes radikale ytre sett. Idiosynkrasien viser seg i friheten, i strukturen, karakterstudiene, undertekstene, i den gjennomarbeidede estetikken og i de bakenforliggende temaene hun tar opp. Bigelow liker filmens evne til å nå ut til et større publikum, det massemediale potensialet. Man kan se det slik: Bigelow lager smarte mainstreamfilmer som en mye mer tilgjengeliggjort variant av konseptkunst, som var utgangspunktet hennes før hun begynte som filmskaper.

Adrenalin

«I like stuff that gets your adrenaline going,» har Bigelow uttalt, og nøler ikke når hun skaper hardkokte og voldsomme scener. I The Hurt Locker er jakten etter adrenalin til og med rammen for handlingen – hvordan noen trenger å eksponere seg for dødelig fare for å føle at de lever. Men det handlingsdrevne står i en kontekst, og veves sammen med scener som er fulle av en annen type spenning: forventning, mistanke, redsel, det uuttalte, alt det som kroppen røper, men som ikke kan omsettes til ord. Bigelow er en mester i å skildre ladede situasjoner og tegne opp intense følelser som så forplanter seg til oss som ser på.

Uavhengig

Til dags dato har Bigelow produsert filmene sine utenfor Hollywood-studioene. Det betyr mindre penger og til dels mer kompliserte finansieringsrunder. Samtidig har det sikret Bigelow uavhengighet. Hun slipper å inngå for mange kompromiss og beholder kunstnerisk kontroll. Etter Zero Dark Thirty (2012) om jakten på Osama Bin Laden, en film som også kombinerer paradoksale motsetninger, kommer Bigelow med Detroit nå i år, en film om raseopptøyene i 1967. Vi har selvsagt høye forventninger!

Lagre

Lagre