Jeanne Moreau

Jeanne Moreau

Publisert: 28.09.2017 | Sist endret: 29.09.2017

Den franske nybølgens dronning døde i sommer, 89 år gammel. Vi viser et utvalgt av hennes bester filmer.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

I en av den franske nybølgens mest kjente filmer, Jules og Jim (Truffaut 1962), blir to menn venner gjennom felles interesse for litteratur og kunst. En dag blir de nærmest hypnotisert av en antikk gresk statues enigmatiske smil, og når de senere finner dette smilet igjen hos Catherine, forelsker de seg begge to i henne. Catherine spilles av Jeanne Moreau, og hun hadde selvfølgelig mange andre viktigere kvaliteter enn sitt utseende.

Annerledes

Allikevel er det fristende å stoppe opp litt ved det. Moreau var en annerledes skjønnhet, med ringer under øynene og stor og nedadvikende munn som ble forsøkt sminket bort i de tidlige filmene hennes, som for eksempel Jacques Beckers Paris etter midnatt (1954). Det var først da Louis Malle insisterte på å la henne gå au naturel i Heisen til skafottet (1958) og det sørgmodige og vakre ansiktet kom til sin rett, at hun virkelig ble kjent. Så uttrykksfullt er Moreaus ansikt at den kanskje mest kjente sekvensen i hele hennes filmkarriere er nettopp når hun vandrer alene gjennom Paris’ gater i Malles debut-film, og hun uten å si et ord (men godt hjulpet av Miles Davis’ improvisasjon på lydsporet) viser publikum et helt register av ulike følelser og sinnsstemninger kun gjennom små gester, hodebevegelser og blikk.  

En kammerpikes dagbok, 1964, regi: Luis Buñuel

Intelligente, komplekse kvinner

De neste årene spilte Moreau i filmer av Truffaut og Godard, og ble raskt et av den franske nybølgens mest kjente ansikter. Hun jobbet også med andre anerkjente regissører, som Michelangelo Antonioni, Luis Buñuel, Joseph Losey og Orson Welles. Med sine tolkninger av intelligente, komplekse kvinner i filmer som framstilte kjærlighet og seksualitet på usentimentalt vis, ble hun et symbol på den moderne og sterke kvinnen, som også kunne være elskende og sårbar. Rett og slett den type kvinner vi ofte forbinder med fransk film, eller Frankrike generelt.  

En hyllest

Jeanne Moreau fortsatte å spille i film og på teater til langt ut på 2000-tallet, og hun regisserte også to filmer selv. Men med unntak som The Last Tycoon (Kazan 1976) og Querelle (Fassbinder 1982), er det filmene fra sent 50-tall og tidlig 60-tall som er hennes mest kjente, og det er et utvalg av disse vi derfor vil vise i denne hyllesten.