Sergio Leone: The Music of Gunshots

Publisert: 05.04.2017 | Sist endret: 05.04.2017

Det har blitt sagt at Sergio Leone lagde filmatiske operaer. En ting er i alle fall sikkert: Få filmer er så musikalsk regisserte som Leones brutale genistreker.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Relatert

Relaterte artikler

Sergio Leone (1929-1989) var sønn av stumfilmregissøren Vincenzo Leone og skuespillerinnen Francesca Bertini, og dermed født inn i filmbransjen. Han begynte som regiassistent og jobbet på 58 filmer på 50-tallet, før han debuterte som regissør på The Last Days of Pompeii (1959), som han tok over etter at den egentlige regissøren ble syk. Siden regisserte han Kolossen på Rhodos (1961), som var nok et historisk epos i «sand-og-sandaler»-gata, og en film som selv ikke svorne fans synes å hefte seg spesielt mye ved. Hans egentlige karriere begynte i 1964 med western-filmen For en neve dollar, en nyinnspilling av Akira Kurosawas Yojimbo, som ble en uventet stor suksess både i Europa og USA og som utløste en bølge av såkalte spaghetti-western-filmer. Leone hadde egentlig ønsket seg Henry Fonda eller Charles Bronson i hovedrollen som «The Man with No Name», men hadde ikke råd til noen av dem, og endte i stedet opp med den da ukjente tv-skuespilleren Clint Eastwood (fra tv-serien «Rawhide»). For en neve dollar gjorde Eastwood til superstjerne og western-filmens steinansikt nummer én. Leone fulgte opp med suksessene For en neve dollar mer (1965) og Den gode, den onde og den grusomme (1966), hvor Leone, Morricone og Eastwood rendyrket den stiliserte, støvete, ordknappe og ekstremt brutale typen western-film som skulle prege sjangeren for all framtid.

Klassikere og mesterverk

Alle de tre dollar-filmene er klassikere innen sjangeren, men Leones virkelige mesterverk kom først med Ondt blod i vesten i 1969. Paramount i USA likte verken lengden på filmen (2t 45min) eller den langsomme, dvelende og stemningsfulle stilen Leone hadde valgt, så de gikk løs med saksa og ga ut en maltraktert versjon som floppet kommersielt. I Europa var filmen, i Leones versjon, derimot en suksess – i Paris gikk den kontinuerlig på kino i fire år (!). Ondt blod i vesten er en fantastisk filmatisk film; en visuell tour-de-force akkompagnert av et av filmhistoriens sterkeste soundtracks. Filmen har overhodet ikke tapt noe av sin kraft i løpet i årene som har gått siden den ble laget, noe som også bekrefter hvilket mesterverk dette er.

Ondt blod i vesten

Det skulle gå 15 år før hans neste mesterverk led en lignende skjebne i USA som Ondt blod i vesten. Det amerikanske Ladd Company var slett ikke lykkelig over det nesten fire timer lange gangstereposet som Leone hadde brukt 13 år på å lage. Dermed klippet de sin egen versjon av Ondt blod i Amerika som var radikalt forskjellig fra Leones – blant annet hadde de kuttet ut vekslingen mellom ulike tidsplan og laget en kronologisk fortalt film. En grov forbrytelse mot Leones storslåtte film, selvsagt, selv om det er hans egen versjon som til slutt har overlevd. Ondt blod i Amerika var Leones «grand finale»; en mesterlig regissert sveip over 1900-tallets Amerika, og en av de vakreste gangsterfilmene som er laget. 

Musica!

Musikken er ikke bare en viktig del av Leones filmer; Morricones musikk er så fremtredende og så godt integrert at filmene er utenkelige uten den, filmene hans har da også blitt beskrevet som filmatiske operaer. Filmhistorien er full av gode og interessante regissør/komponist-par og Sergio Leone og Ennio Morricone er et av de viktigste. Det er beskrivende at vi ofte husker Leones filmer som musikk; munnspillet og den skingrende elektriske gitaren i Ondt blod i vesten, plystretemaet fra For en neve dollar mer, panfløyta i Ondt blod i Amerika og – selvfølgelig – temaet fra Den gode, den onde og den grusomme. «Jeg begynner å jobbe med musikken lenge før innspillingen starter,» sa Leone. «Jeg har spilt inn musikken slik at jeg kan bruke den når jeg filmer. For meg er musikken del av dialogen, og mange ganger viktigere enn dialogen. Den blir et eget uttrykk.»

Ofte spilte Leone musikk på settet, både for at skuespillerne skulle komme i den riktige stemningen og for å time kamerabevegelsene. Hvis du f.eks. ser den tredje scenen i Ondt blod i vesten, hvor Claudia Cardinale går ut av togstasjonen og ut på gaten, er scenen nøyaktig planlagt etter Morricones musikk, slik at crescendoet i musikken kommer akkurat når kameraet når toppen av hustaket og viser oss det myldrende livet på gaten. Dette er et av mange øyeblikker i Leones filmer hvor musikken og bildene er så samstemte at det gir en slags «larger-than-life»-følelse.

Brutalitet og ondskap

Leones filmer er uten unntak veldig blodige og brutale. «Jeg vil vise hva seriøs vold, som ender i døden, virkelig er,» sa Leone om dette. De fleste av karakterene er egoistiske og ondskapsfulle – mange av dem på grensen til det psykopatiske og sadistiske. Clint Eastwoods No Name-skikkelse i dollar-trilogien har en klar personlig integritet, selv om han er svært moralsk tvetydig. Han er en lykkejeger som driver rastløst rundt uten å la noen komme innpå seg, og hans motiver er alltid obskure og vanskelig å sette fingeren på. Andre karakterer, som Lee van Cleef i For en neve dollar mer og Charles Bronson i Ondt blod i vesten, drives av et klart hevn-motiv, men det er ofte vanskelig å få øye på «gode humanistiske verdier» i Leones filmer. Selv de «gode» personene er mer eller mindre korrumperte. Se bare på hovedpersonen i Ondt blod i Amerika, Robert de Niros Noodles; han er «vår mann», personen vi i utgangspunktet identifiserer oss med. Men han er også et brutalt svin med flere uforsonlige trekk – kanskje først og fremst hans behandling av kvinner.

Til tross for dette, er det mange vakre, nesten tåredryppende musikalske, øyeblikk i Leones filmer, hvor treffsikkerheten i bilder og musikk løfter filmene opp og gir dem en nesten mytisk-romantisk kvalitet. Det er en utpreget filmatisk nytelse – «a sight for sore cinema eyes».