Pedro Almodovar under innspillingen av Julieta

Rød er den spanskeste fargen

Publisert: 08.01.2017 | Sist endret: 13.01.2017

Vi starter 2017 med noen av høydepunktene fra Pedro Almodovar, en regissør som alltid har vært utpreget fargerik og hvis estetikk har fått overraskende stor betydning for vår oppfatning av Spania.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Relatert

Relaterte artikler

Stikk i strid med hva man skulle tro, har få beskjeftiget seg med Almodóvars rolle som moteikon og trendsetter. Så la oss stille følgende to spørsmål: hvor spansk er egentlig Almodóvars estetikk? Og mer spesifikt, hvor viktig har Almodóvars bruk av spansk mote vært for vår oppfatning av et moderne Spania?

For å forstå Almodóvars nedslagskraft må vi begynne med Francos død i 1975, og den motkulturelle bevegelsen La Movida. Etter førti års totalitærregime lånte den unge, kreative scenen impulser fra den britiske New Wave’en, den tyske Neue Welle og estetikken til the New Romantics: en camp, kjønnsoverskridende stil foret med paljetter, skinn og teatrale rouge-roser. Det nye progressive uttrykket viste et fritt og sosialistisk Spania, og Almodovars sentrale plassering i bevegelsen, og rolle som populær filmskaper, gav ham talerstolen og stemmen til å fange unge spanjolers oppmerksomhet. Se! sa Almodóvar, vi er kule som resten av kontinentet! Filmprofessor Gerard Dapena argumenterer for at det er denne stilen, og dette budskapet, som bærer tidlige filmer som Pepi, Luci, Bom og Hva har jeg gjort for å fortjene dette? – den første jomfrujuicen fra en frigjort nasjon preget av ungdomsopprør, hedonisme og en ny kollektiv selvtillit.

 Pepi, Luci, Bom og de andre, 1980, regi: Pedro Almodovar

I takt med sin stigende stjerne dreier imidlertid Almodóvar snart blikket fra subkultur til high fashion. Den nye regjeringen bevilger midler for å løfte spansk mote inn i det internasjonale markedet, og regissøren og det spanske design- og moteinstituttet forener krefter gjennom 80- og begynnelsen på 90-tallet. Slik blir Almodóvar en av agentene som bringer det nye, kreative Spania ut til verden. Kjærlighetens matadorer er et hovedeksempel, med en ung modell og en vakker feministadvokat i sentrum av handlingen. Her er nye skikkelser som viser at middelklassen er på vei opp; at kvinnene er på vei inn og at spanske designerklær er et sentralt ledd i den nye selvforståelsen: kjolene, draktene og matador-kappene vibrerer ublu i rødt, svart, gull og rosa og samtlige plagg har spansk merkelapp. Viva Espania! Inntil Almodóvar får øye på noe enda bedre.

Fra og med Kvinner på randen av et nervøst sammenbrudd går Almodóvar inn en ny motefase: Den internasjonale suksessen blir til langvarige samarbeider med Armani, Versace, Jean Paul Gaultier og Karl Lagerfeld. Tiden har kommet for å vise Spania som en nasjon av kosmopolitter med ditto handlevaner, og Almodóvar lar sin egen og karakterens moteinteresse få fritt spillerom: I Kika jogger den notoriske realityserievertinnen rundt i en kyborg-outfit signert Gaultier, mens Kika selv har fått et Armani-sett til 300.000 pesetas. Med andre ord, jo mer outrert og Almodóvarsk Almodóvars stil blir, jo færre spanske merkelapper sitter det festet i plaggene. Og likevel: er det ikke nettopp nå, på tidlig 90-tall, at vi opplever ham som arketypisk spansk? Er det ikke nettopp nå at vi oppfatter den rødfargede estetikken som flamenco-fyrrig og matador-potent, mens det i virkeligheten er en salig blanding 80-tallets primærfargede powerdressing, Almodóvars fasinasjon for Karibia og Technicolor-bruk à la Hollywood på 50-tallet?

 Kika, 1993, regi: Pedro Almodovar

Hvordan nasjonalidentitet skapes og gjenfortelles gjennom visuell kultur er et innfløkt spørsmål, men nevnte Dapena minner oss på at det ikke var et hvilket som helst Spania filmgjengere verden over ble kjent med utover 80- og 90-tallet – det var Almodóvars. Så kan man spørre seg: ville vi hatt så sterke oppfatninger om typisk spansk samtidskultur om det ikke var for ham? Og hvordan ville spanjolene selv ha kledd seg, og innredet leilighetene sine, post-Franco, uten en totalvisjonær med overbevisende forbrukermanualer over hvordan man skulle gjøre det? En ting er i alle fall sikkert: Almodóvar har ikke bare brakt oss nærmere Spania, han gav spanjolene et hett bud på hvordan de kunne komme nærmere seg selv etter førti år med totalitærregime og kulturell utmattelse. For alt jeg vet, er ikke rødt den spanskeste fargen, men det er et godt fargevalg dersom bestillingen er å male en fugl føniks som skal fly fra asken.

Ragnhild Brochmann

Kilder: Gerard Dapena, “Making Spain Fashionable: Fashion and Design in Pedro Almodóvar's Cinema”, Mark Allison, A Spanish Labyrinth: The films of Pedro Almodovar.