Profondo rosso

Den engelske pianisten Marc Daly bor i Roma, hvor han lever av å undervise i musikk og å komponere.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Filmfakta

Aldersgrense
18 år
Nasjonalitet:
Italia
Produsert:
1976
Regi:
Dario Argento
Format:
DCP
Språk:
Italiensk
Tekstet:
Norsk
Spilletid:
2t
Med:
David Hemmings, Daria Nicoldi, Gabriele Lavia, Marcha Meril

Han er nettopp i ferd med å avslutte en samtale med sin svært beduggede venn Carlo på gata utenfor huset sitt, når han blir vitne til at naboen i underetasjen blir brutalt myrdet. Når Marc kommer til åstedet, er morderen forsvunnet. Politiet setter i gang etterforskning, men sammen med reporteren Gianna Brezzi bestemmer Marc seg for å forfølge saken på egen hånd. Den myrdede, Helga Ulman, var kjent som clairvoyant, og mye tyder på at hun var i ferd med å avsløre en grufull hemmelighet da hun ble drept. Sporene de finner leder stadig videre og det dukker opp stadig nye lik. Det blir åpenbart for Marc at han blir nødt til å finne morderen, før han selv blir offer for hans/hennes nådeløse kniver.

Profondo rosso representerte et avgjørende skritt fremover i Argentos filmproduksjon. Filmene før denne bærer alle spor av svært interessante tendenser, men i Profondo rosso får de alle springe ut i full blomst. De tre filmene i den såkalte ‘dyretrilogien’ (Fuglen med Krystallfjærene, Katten med ni haler, Fire fluer på grå silke) var alle avarter av et tradisjonelt ‘detektiv-plot’ med en ukjent morder og med underlige spor som leder hovedpersonen(e) stadig nærmere en avklaring. Profondo rosso er også dette, men handlingen og fortellerstrukturen har en annen og mer kompleks form. Persondramaet blir i mange scener viktigere enn forfølgelsen av mordsaken. Det oppstår en helt spesiell psykologisk dybde i forholdet mellom tilskuer, film, og rollepersoner. Man ledes til å tenke på Antonionis Blow Up, og treffende nok, spiller skuespilleren David Hemmings en svært lignende hovedrolle i begge filmene.


Billed- og lydbruken i Profondo rosso bidrar ikke til å forklare handlingen som utspiller seg, men heller til å forvirre og reise stadig nye spørsmål. Kontrollert av fotograf Luigi Kuveiller, som også har jobbet under Argentos kollega Lucio Fucli, følger kamera en uforståelig motivasjon og fokuserer ofte på alt annet enn det tilskueren ønsker å se. Musikkbruken er en schizofren blanding av synthrock, klassisk pianojazz og barnesang.


Publikum må tydeligvis ha satt pris på å bli ført i blinde slik Argento gjør det i Profondo rosso, for filmen ble Argentos til da største suksess da den kom ut i 1976. Siden har den gått sin seiersgang på video, dessverre altfor ofte i sensurert versjon. jfh

Kommentarer

/ Alle kommentarer

Vises:

Torsdag 25.01.2018
Lillebil 21.00 Kjøp billett
Tirsdag 30.01.2018
Lillebil 21.00 Kjøp billett