Only Yesterday (Dagen i går)

Only Yesterday, 1991. Regi: Isao Takahata

En Studio Ghibli-klassiker fra mesterregissøren Isao Takahata (Prinsesse Kaguya, Ildluens grav). Only Yesterday var en av de første Ghibli-filmene som ikke først og fremst var myntet på barn, og er en kompleks coming-of-age historie.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Filmfakta

Original tittel:
Omohide Poroporo
Aldersgrense
6 år
Nasjonalitet:
Japan
Produsert:
1991
Regi:
Isao Takahata
Format:
dcp
Språk:
Japansk
Tekstet:
Norsk
Spilletid:
2t

Helt siden starten – og sågar også i de mange årene frem til det ble stiftet – har Studio Ghibli hatt preg av å være et tohodet troll. På den ene siden Hayao Miyazaki, en skyhøyt aktet forteller av fantastiske eventyr, en arbeidsnarkoman som selv tegner alle storyboards på filmene sine, og nøye inspiserer hver eneste tegnede rute av filmene sine. På den andre siden Isao Takahata, Miyazakis eldre kollega, som ikke kan tegne, jobber i et bedagelig tempo, og som har en sterk forkjærlighet for den jordnære og lavmælte fortellingen. Det sier seg selv at av de to er det Miyazakis filmer, de som veiver mest med fargerike flagg og roper høyest, som i størst grad har fanget publikums oppmerksomhet.

Familieliv og -dynamikk

Men høyest er selvfølgelig ikke alltid nødvendigvis også best. Takahatas naturalistiske og stillferdige filmer har også fanget publikums oppmerksomhet, om ikke på helt samme vis. Ikke minst gjelder det hans utmerkede adapsjon Grave of the Fireflies, og nå sist hans gjenfortelling av eventyret om prinsesse Kaguya. Hans prosjekt som filmskaper, som strekker seg helt tilbake til slutten av sekstitallet, handler i store trekk om skildringen av familieliv og -dynamikk, og nådde sitt kanskje aller vakreste høydepunkt i 1991, med Only Yesterday.

Filmens japanske tittel – Omohide poroporo – er en poetisk og onomatopoetisk indikasjon på hva vi har i vente. Omohide er en gammel skriveform av omoide – minner – mens poroporo er et lydhermende ord som illuderer fallende dråper. Med andre ord en historie der fortidens mange øyeblikk kommer dryppende som spredte regndråper utover i narrativet.

En reise bakover i tid

I filmens åpningsminutter møter vi Takeo, som tidlig på åttetallet er en «office lady» i Tokyo og det man i Japan tidligere noe nedsettende kalte en julekake – over 25 og fortsatt singel og ugift. Hun er likevel fornøyd med tilværelsen sin, og er idet historien starter i ferd med å legge avgårde på ferietur til slekt i Yamagata. Her skal hun koble av ved å plukke fargetistler på slektens gård, og ellers bare nyte livet på landet en liten stund. Helt uventet blir derimot reisen nordover også en reise bakover i tid, til 1966 – året da The Beatles tok Japan med storm, og Takeo var ti. Minnene strømmer på, om en svunnen tid, og om alle de små og store hendelsene den gang da som var med på å forme henne til kvinnen hun er i dag.

Vakre skiller mellom nåtid og fortid

I tillegg til at den er en ordentlig god film, utgjør også Only Yesterday et sentralt, stilmessig skille i Takahatas filmografi.  Det var her han for alvor begynte å eksperimentere med bruken av negativt rom i bildene sine. Inspirert av den canadiske regissøren Frédéric Backs The Man Who Planted Trees, begynte Takahata å la hvite flater innta filmene sine – et stilgrep som ble tatt til et foreløpig ytterpunkt i My Neighbors the Yamadas og Fortellingen om prinsesse Kaguya. I Only Yesterday er bruken av negativt rom i kombinasjon med duse pastelfarger med på å sette klare – og vakre! – skiller mellom sekvensene i nåtid og fortid.

Bli sittende!

NB! Filmens historie fortsetter et godt stykke inn i rulletekstene, så her anbefales det på det sterkeste å bli sittende!

 

Kommentarer

/ Alle kommentarer