Spetters

For første gang i Norge byr vi på en stor retrospektiv serie med Paul Verhoevens filmer.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Filmfakta

Aldersgrense
15 år
Nasjonalitet:
Nederland
Produsert:
1980
Regi:
Paul Verhoeven
Format:
35mm
Språk:
Nederlandsk
Tekstet:
Norsk
Spilletid:
2t 3min
Med:
Hans Van Tongeren, Renée Soutendijk, Toon Agterberg, Maarten Spanjer

Etter dramaet Krigshelten fulgte Verhoeven opp med Spetters, en coming of age-skildring der vi følger fire unge arbeiderklasseungdommer i en liten småby ikke så langt fra Rotterdam. Spetters kan bety dråper av fett eller søle, noe vi ser mye av i filmen, men ble også brukt som et slanguttrykk à la «kjekkas». Kjekkasene det lett ironisk er snakk om, er de tre vennene Rien, Hans og Eef, som bruker det meste av fritiden til å dyrke sin store hobby – motorcross. Rien er den mest talentfulle av dem, og han gjør det også veldig bra når han deltar i nederlandsmesterskapet sammen med motorcrossmesteren Gerrit Witkamp. Witkamp er deres store forbilde og motorsyklene er det guttene håper at skal føre dem opp, ut og frem i tilværelsen. Drømme om et annet og bedre liv gjør også pommes frites-selgersken Fientje, som lever et rotløst liv med broren.

Gjennomsnittsnederlenderen

Der Turkish Delight hadde en fri og opprørsk grunntone, er Spetters mye mørkere. Verhoeven ønsket å speile bitterheten og frustrasjonen som mange ungdommer ga uttrykk for på denne tiden. For vel har Rien, Hans, Eef og Fientje drømmer, men i hvilken grad vil de nå dem? Filmen hadde premiere under filmfestivalen i Rotterdam februar 1980, og utløste et ras av negative reaksjoner. Det gikk så langt at det til og med ble etablert en egen anti-Spetters aksjonsgruppe. Motstanden overrasket Verhoeven og de som hadde jobbet på produksjonen. I 2004 skrev den nederlandske filmviteren Hans Schoots at filmen provoserte ved å portrettere virkeligheten til gjennomsnittsnederlenderen, noe man slett ikke var vant til på den tiden.

Bråk

Noen år senere levde Spetters videre – et helt annet sted – da den nederlandske såpe-serien «Spijkerhoek» fritt lånte fra miljøet som ble tegnet opp her. I dag oppfattes filmen til dels radikalt annerledes. I 2002 innrømmet talskvinnen for aksjonsgruppen at hun hadde et helt annet inntrykk av filmen i ettertid. I Verhoeven-biografien «Een filmersleven» siteres hun: «Det jeg den gang så som en eksplosjon av vold, ser jeg nå som et par snille landsens gutter som forsøker å bli voksne». Aksjonsgruppen beskyldte filmen for å være urealistisk, men nå mente hun at «Den var realistisk – men skildret en realitet vi ikke ønsket.» Det de ville se fortalt, var en annen historie, en positiv historie, der alt gikk bra til slutt. Men er det noe Verhoeven har forsøkt å bryte ned gjennom filmene sine, så er det selve forestillingen og drømmen om en happy ending.

Kommentarer

/ Alle kommentarer