Afterimage

Afterimage, 2016, regi: Andrzej Wajda

Afterimage er Andrzej Wajdas aller siste film og historien om den karismatiske maleren Wladyslaw Strzeminski, som motarbeidet sosialrealisme og opprettholdt sin egen kunstneriske frihet på tross av politiske hindringer.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Filmfakta

Original tittel:
Powidoki
Aldersgrense
12 år
Nasjonalitet:
Polen
Produsert:
2016
Regi:
Andrzej Wajda
Format:
dcp
Språk:
Polsk
Spilletid:
1t 38min
Med:
Boguslaw Linda, Aleksandra Justa, Bronislawa Zamachowska, Zofia Wichlacz

Selv om andre polske regissører som Polanski og Kieslowski har oppnådd større suksess utenfor hjemlandet, er det ingen tvil om at Andrzej Wajda har vært den viktigste polske regissørstemmen de siste 60 årene. I film etter film har han utfordret maktapparatet uten hensyn til egen sikkerhet, boret inn i den polske folkesjelen for å forstå hvem de er, hvor de kommer fra og hvorfor de handler som de gjør – alt med en usvikelig kunstnerisk teft som plasserer mange av Wajdas filmer blant de ypperste Europa har frembrakt. Filmer som Aske og Diamanter, Bjerkeskogen og Marmormannen bør stå på enhver liste over filmer man må ha sett før man dør, og dette er bare et lite utvalg fra Wajdas utrolige filmografi.

Et verdig punktum

Det var med stor sorg vi hørte om hans bortgang i fjor høst, 90 år gammel. Heldigvis rakk han å ferdigstille og få med seg de første festivalvisningene av sin siste film, Afterimage. Om det nå var bevisst eller ikke, så er filmen et verdig punktum for en stor kunstner, som her testamenterer oss sine funderinger over kunstens vesen og betydning. Dette gjør han i form av en kunstnerbiografi om den store polsk-hviterussiske maleren Wladyslaw Strzeminski. Sammen med sin kone Katarzyna Kobro var han en viktig brikke i utviklingen av abstraksjonen i polsk kunst (tidligere også i Russland og Litauen), ikke bare som utøvende kunstner, men også som teoretiker, lærer og aktivist.

Langt mer enn en biografi

Av hans forunderlige og eventyrlige liv velger Wajda å fokusere på de siste par årene, når denne kunstneren av stort internasjonalt format går til grunne i etterkrigs-Polen. Nå er det sosialist-realismen som rår, og alle former for eksperimentering blir mistenkeliggjort. Strzeminski går fra å være et feiret nasjonalikon med egne rom i store museer, til å leve på eksistensminimum og male i hemmelighet. Slik blir Afterimage langt mer enn bare en biografi, men en historie om Polens vei inn i kommunismens jerngrep, om hvordan selv kunsten skal tjene ideologien og hvilke snedige virkemidler maktapparatet tar i bruk for å bryte ned all motstand. Alle forhold blir satt på prøve – mellom venner, kolleger, elever og lærere, ja, selv i kjærligheten mellom far og datter greier staten å slå kiler i, lage sprekker der mistenksomhet kan slå rot i.

Visuelt slående scener

Underteksten er polemisk, politisk og kunstteoretisk, men likevel subtil nok til at dette ikke blir tørt og akademisk. Wajda er selv en kunstner, som maler frem den ene visuelt slående scenen etter den andre og derigjennom transformerer en historieleksjon til et kunstverk, hvor mening, form og innhold flyter sammen i en høyere enhet. Hvor skuespill, kulisser og tidskoloritt er mer enn upåklagelige, men likevel bare en del av hva Wajda forsøker å formidle. I mot et politisk system som langsom kverner i stykker all form for kreativitet blir enkeltindividets personlige mot satt på prøve. Hvor tro er du mot dine egne idealer og meninger, når omkostningene for å uttrykke dem blir så store? Kanskje Wajda på sedvanlig subtilt vis også benyttet muligheten til å trekke noen bekymringsfulle paralleller til dagens politiske klima i Polen – hvor kunsten igjen skal underordnes maktapparatets behov?

Etterbilder av lys

Heldigvis myknet man opp den ekstreme politiske linjen etter Stalins død i 1954, og etter hvert ble Strzeminski rehabilitert. Hans kunstverk ble igjen utstilt, hans bok «A Theory of Vision» ble utgitt i 1958 og det «neoplasistke rom» i museet i Lodz ble rekonstruert. Dessverre fikk ikke Strzeminski oppleve dette, men gjennom strategisk å gjemme bort sin kunst, fikk han i alle fall overlevert den til kommende generasjoner. Filmens tittel er ingen tilfeldighet, i sin siste store fase produserte Strzeminski en rekke malerier referert til som «Etterbilder av lys (Afterimages of Light)», hvor han forsøkte å fange de optiske fenomenene som oppstår ved å stirre på sola. Med sitt eget syn som innsats ga Strzeminski som vanlig alt for å forfølge sine kunstneriske ideer, med de enorme personlige omkostninger dette fikk for alle sider av hans liv.

Kommentarer

/ Alle kommentarer

Vises:

Fredag 24.03.2017
Lillebil 18.30 Kjøp billett
Søndag 26.03.2017
Tancred 18.30 Kjøp billett