Scenens magi - intervju med Henny Moan fra boken 100 kvinner

Publisert: 04.02.2016 | Sist endret: 12.02.2016

I boken 100 kvinner forteller Henny Moan om sin oppvekst og hvordan hun fulgte sitt største ønske om å bli skuespiller.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Scenens magi

- tekst og intervju av Kari Gjerstadberget, journalist og forfatter. Fra 100 kvinner, Museumsforlaget (2015) 

- Krigen er slutt! Krigen er slutt! Og vi har vunnet! Men du må ikke si det til noen!

Hennys mamma greide ikke å holde seg, hun måtte fortelle det til datteren også, selv om nyheten ikke var offisiell. Fem år med okkupasjon var slutt. De hadde fått merke den ekstra hardt i Finnmark. Familien Moan kom tett på livet til de tyske soldatene. Det var våkenetter der familien var stuet sammen på stubbeloftet, mens det var festing og feiring med pistolskudd i stua nedenunder. Tyskerne annekterte deler av tjenesteboligen som fulgte med farens jobb som vegoppsynsmann. Dermed hadde ni år gamle Henny lært seg litt tysk. Denne maidagen i 1945 glemmer hun aldri.

- Å gud for en lykke! Jeg løp innover veien, og hvem treffer jeg der? Jo, to tyskere. Og tror du jeg klarte å holde meg? "Wir haben das Krieg gewundet, wir haben das Krieg gewundet" ropte jeg.
- "Was sagst du?! Scheisse!"

Niåringen som fikk de tyske soldatene til å banne, kjenner vi best fra teaterscenen og filmlerretet. Det er Henny Moan som skrider som en søvngjenger ut av skogen og forsvinner i De dødes tjern, det er hun som spiller den kvinnelige hovedrollen i Ni liv. Hun har tolket Ibsen og Strindberg og elsket å kle seg ut og drive med rollespill fra hun var liten, lenge før hun hadde sett noe teaterstykke eller film. Hun visste ikke da at det kunne være et yrke. Men Henny var med i det første kullet som ble tatt opp på det som den gang het Statens Teaterskole, høsten 1953, senere Statens Teaterhøgskole.

Det ble ikke noe greie på skolegangen i Finnmark i krigsårene. Regelmessig skolegang fikk hun ikke før hun gikk i tredjeklasse, da familien flyttet til Narvik etter krigen.
Sin første jobb hadde Henny før hun gikk ut av folkeskolen. Hun solgte aviser tidlig på morgenkvisten. Det gjaldt å være først i køen når avisene ble delt ut, Fremover og Ofotens Tidende. Hun kunne rekke begge hvis hun var på plass halv seks om morgenen.

- Så ropte du gjennom gatene: ”Kjøp Fremover!!!” Vi tjente to og en halv øre pr. avis, så steg det til tre, og da jeg forlot Narvik, var det steget til fem øre. 

Det var også i Narvik hun første gang så teater; sigøynere som opptrådte på scenen og spådde i hender. Det gjorde et enormt inntrykk:
- Folk i salen kunne ikke få hendene fra hverandre. Det er sant, de gante deg fra scenen, og danset i disse fantastiske kostymene. Da skjønte jeg jo scenens makt.

100 KvinnerHenny søkte Teaterskolen uten at noen visse det, kun bestevenninnen. Penger til osloturen hadde hun fra jobb på bensinstasjon – en helt uvanlig arbeidsplass for ei ung jente den tida. Hun hadde skiftarbeid og vasket biler og turistbusser, også om natta. De 700 kronene hun hadde lagt seg opp, rakk både til togbillett og opphold en stund i Oslo.

Hjemme ble det litt oppstandelse. Faren var engstelig for hvordan dette skulle gå, mens moren hadde lovet seg selv aldri å nekte sine to barn utdannelse. Men det var kanskje ikke teaterskole hun hadde sett for seg. Så hadde det seg slik at Hennys lille astmasyke kusine trengte følge til sykehus i Oslo. Dermed fikk hun gjort en god gjerning og kunne gå gjennom opptaksprøvene til teaterskolen samtidig. Henny slapp gjennom nåløyet, 17 år gammel. Det var 160 som søkte og tolv som kom inn.

- Da jeg kom til noen lunde sans og samling, så løp jeg til telegrafen og telegraferte hjem til mine foreldre, og det telegrammet har jeg ennå. ”Jeg greide det”, står det i telegrammet.
- Jeg ante jo ikke hva teater var, hva det innebar. Mange av de andre var over 20 år, de hadde artium, de kunne sine forfattere. Jeg ilte fra skolen, inn på hybelen og satte meg til å lese og lese. Gudskjelov traff jeg ganske fort på Strindberg, og han ble den dramatikeren som virkelig ble mitt hjerteblod.

Den første filmrollen fikk hun i 1955, i Arne Skouens Barn av solen. Teaterskolestudentene skilte seg kraftig ut, og folk stusset på denne gjengen ungdommer som så annerledes ut:
- De visste ikke helt om jeg var gutt eller jente, tror jeg. For jeg var jo snauklipt, og det var jo helt ualminnelig den gang.

Henny søkte permisjon fra det siste året på teaterskolen for å kunne være med på filminnspillinger i Sverige. Året benyttet hun også til å haike nedover i Europa. Selv i Paris snudde de seg etter henne, på grunn av det kort-korte håret. Det ble snart Hennys varemerke.

I filmen Ni liv fra 1957, om Jan Baalsruds flukt fra tyskerne i Troms under annen verdenskrig, var hun eneste kvinne på settet. En spennende innspilling, i all slags vær. Filmen ble en stor suksess og ble Oscar-nominert.

Året etter spilte hun hovedrollen i De dødes tjern, av André Bjerke. Filmen gir fortsatt frysninger nedover ryggen på mange, og slik var det også for Henny da hun leste manuset første gang:
- Himmel og hav. Jeg var så vettskremt, at!

Den uhyggelige ”kjolescenen” er blitt legendarisk – en kultscene i norsk film.
- Det var et nifst tjern. Det var tre nifse tjern, vi byttet på.

Forfatteren hadde også en rolle selv, og de to ble et par. Henny giftet seg med den atten år eldre André Bjerke, og de fikk datteren Vilde i 1960. Det ble enormt slitsomt å ha ansvaret for alt hjemme samtidig med å skjøtte en skuespillerkarriere.
- Til slutt sa jeg fra meg alt som het kringkasting, iallfall om ettermiddagen, for da måtte jeg hjem og lage middag og stelle litt med barnet før jeg skulle på teatret. Det var tøft, jeg blir sliten bare jeg tenker på det!

Det kunne ikke falle Henny inn å be ektemannen bytte bleier eller gjøre annet husarbeid.
- Det var helt utelukket. Han vasket aldri en kopp.

12 år senere ble sønnen født, da var hun skilt fra Bjerke og samboer med Ole Paus.
- Jeg sa en lang periode at skuespillere burde ikke gifte seg og få barn. Men jeg er veldig glad i mine barn da. Og det er gått bra med dem.
Når Henny har ment noe har vært riv, ruskende galt under arbeidet på et filmsett eller på scenen, da har hun sagt fra. Med sin arbeiderklassebakgrunn og med nordnorsk lynne i tillegg, har nok Henny vært mer frittalende enn mange.
- I vår familie kan folk bli rasende, men det går fort over, sier Henny.

Hun har ofte misunt kolleger som kommer fra hjem med såkalt kulturell kapital, der de har vært skuespillere eller kunstnere og litterater i flere generasjoner bakover.
- De vet hvilken form som gjelder i det miljøet, og de har kunnet benytte den i sin opptreden. Jeg har rett og slett ikke hatt dannelse nok. Jeg skulle nok hatt litt mer diplomati i min oppførsel.