Nattportieren

Nattportieren, 1973, regi: Liliana Cavani

Den tidligere fangevokteren Max jobber som nattportier på et hotell i Wien. En dag sjekker en tidligere fange inn på hotellet, og Max innleder et intenst, sadomasochistisk forhold til henne.

Tips sendt!

* = Påkrevd felt

Filmfakta

Original tittel:
Il portiere di notte
Aldersgrense
18 år
Nasjonalitet:
Italia
Produsert:
1973
Regi:
Liliana Cavani
Format:
35mm
Tekstet:
Norsk
Spilletid:
1t 58min
Med:
Dirk Bogarde, Charlotte Rampling, Philippe Leroy, Gabriele Ferzetti, Isa Miranda

Relatert

Max har en fortid som SS-offiser i en konsentrasjonsleir, der han blant annet deltok i eksperimenter med fangene. 17 år etter krigen gjemmer han seg for verden som nattportier på et fasjonabelt hotell i Wien. En perfekt jobb for en som skammer seg for å gå ut i lyset. Men alt endres når Lucia, hans elskerinne fra leiren, dukker opp som gjest på hotellet. Sakte men sikkert inn i et heftig, sadomasochistisk forhold med tydelige forankringer i deres tidligere vokter-fange-forhold. Etter hvert blir det tydelig at Lucia har utviklet et slags avhengighetsforhold til Max etter tiden i fangeleiren, og filmen utforsker det såkalte «Stockholmsyndromet»; en tilstand hvor offeret for gisseltagning reagerer med å få følelser for overgriperen.

Seksualisert vold

Da Nattportieren hadde premiere i USA begynte anmeldelsen i New York Times med setningen «La oss nå vurdere et stykke søppel». Filmen ble beskyldt for å være tendensiøs i sin omgang med sadomasochisme i nær kobling med gamle nazister og Holocaust. Ved første øyekast kan en slik sammensetning høres noe kuriøs og spekulativ ut. Og det er først og fremst spenningen mellom hovedrolleinnehaverne Rampling og Bogarde som gjør at denne utforskningen av et offers psykologiske reaksjon på seksualisert vold fungerer utover den snevre sjokkeffekten. De litt karikerte eksnazistene fungerer mest som unødvendige kulisser, mens de symboltunge tilbakeblikkene til krigens dager er langt mer virkningsfulle.

Kvinnelige italienske regissører

Som en av de få kvinnelige italienske regissørene med en jevn og stor produksjon bak seg, har Liliana Cavani, sammen med Lina Wertmüller, en helt spesiell posisjon i italiensk filmproduksjon. En annen ting de har felles, er et intellektuelt utgangspunkt for filmene sine (forlest på Sartre og Nietzche sier en ondsinnet mannlig filmkritiker). I Nattportieren er det seksualitetens mørke sider som dominerer, og det er noen skremmende bilder av sammenhengen mellom fascisme og perversjoner Cavani fremkaller.

 – Bergen Filmklubb

Kommentarer

/ Alle kommentarer