Nashville

Robert Altmans fabelaktige kollektivfilm rommer det meste: Musikal og konsertfilm, svart komedie og politisk satire, realisme og stilsikker fortellekunst – en film om den amerikanske drømmen, generøst morsom og bitende kritisk."The funniest epic vision of America ever to reach the screen” (Pauline Kael)

Tips en venn Nyhetsbrev

Ikke rart at denne filmen slo an både hos kritikere og mange kinogjengere i et USA som feiret sitt 200 årsjubileum dette året, og som nettopp hadde kommet seg ut av Vietnam. Som kollektiv filmfortelling er den utvilsomt nyskapende og peker fram mot Altmans senere mesterverk Short Cuts (1993).

Vi følger mange sammenvevde handlingstråder og hele 25 karakterer gjennom noen dager. I country og western-hovedstaden Nashville setter «The Replacement Party» i gang sin presidentkampanje. De hyrer lokale artister til å opptre, noe som ikke viser seg å være altfor enkelt. Uten hovedperson og i en nesten dokumentarisk stil skildrer Altman sitt store persongalleri, som tilfeldigvis og med så ymse motiver befinner seg på samme sted til samme tid. Drømmer og illusjoner, hvordan de skapes og brister, og hva ydmykelse og svik betyr for karakterene i Nashville, beskrives med stor menneskekunnskap, men mest av alt er dette en sosiologisk studie. Sangstjerner dukker opp i rollen som seg selv og opptrer med egenkomponerte sanger. Oscar for beste originalsang gikk til filmen for Keith Carradines «I’m Easy».